Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ansatte eller hadde noen inntekter av virksomheten, jobba det
folk der døgnet rundt. Vi hadde ingen rutine i å produsere avis.
Noen av oss hadde lagd skoleaviser i noen år. Vi hadde lagd
Ungsosialisten i seks nummer og trykt blader for
Solidaritetskomiteen for Vietnam. Men noen regelmessig avis hadde vi aldri
prøvd oss på. Ingen skal kunne klage på den dødsforakten og den
«grunderånden» som denne gjengen med 18—20-åringer gikk løs
på oppgaven med. Alle problemer kunne løses. Ingen av oss
hadde trykt på ei så svær maskin før, vel, så lærte vi det. Ingen
hadde montert filmer i negativ for å lage offset-plater. Vel, så
lærte vi vel det og. Hadde vi ikke trefasestrøm, så skaffa vi oss
da det på et vis. I ettertid kan det kanskje innrømmes at det
illegale arbeidet vi dreiv kanskje mer gikk på kanten av
bygnings-og brannforskrifter enn på opprørsparagrafen.
Staben var liten og stort sett basert på alt-i-ett-prinsippet. Vi
var journalister, settere, film-platefolk og trykkere. Og etterpå
samla vi de svære A2-arkene for hånd og stifta dem, før vi
begynte med distribusjon. Mangel på rutine gjorde at alt tok
vanvittig lang tid. Vi brukte nesten hele måneden på å få ferdig ei
månedsavis, og vi jobba døgnet rundt. Jeg trur rekorden lå oppe
i 72 våketimer i strekk. Det var folk som bodde på hemsen, på
papirlageret, i månedsvis. Et par brødre fra Etterstad trakk store
deler av lasset som altmuligmenn og fiksere. Vi jobba til vi slo
hue i lysbordet av utmattelse, tok et par slurker cola og fortsatte
til avisa var ferdig. Studielån og tålmodige foreldre gjorde det
mulig å holde det gående uten lønn. Det var kommunistisk
gratisarbeid i stor stil. Opprinnelig akkumulasjon. Klassekampen
hadde aldri oppstått uten kommunistisk gratisarbeid. Sjøl i dag
med regulert arbeidstid og normale lønns- og arbeidsforhold kan
ikke avisa klare seg uten alt det kommunistiske gratisarbeidet
som gjøres av frivillige folk rundt i landet.
I løpet av pionertida var det ikke så få som sto til de så å si
stupte i Fyrstikkalleen. Den seinere streikelederen Kjell
Pettersen fra Sauda forteller at han hadde skjønt at vi var folk som en
kunne stole på og folk som mente alvor etter at han hadde besøkt
oss i Fyrstikkalleen. Og visst mente vi alvor. De fleste av de folka
som la grunnlaget for Klassekampen har aldri fått navnet sitt på
en by-line eller rosende omtale noe sted. En god del av dem er
ikke politisk aktive lenger, sjøl om mange også er det. Det er
ikke så dumt å huske innsatsen til disse folka i dag når
Klassekampen er blitt en millionbedrift som stormer inn i dataalderen.
95
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
