Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Om noe har kosta blod, svette og tårer, er det vel
Klassekampen. Til tider har den kosta så mye at mange av våre egne
begynte å tvile på om den var verdt det. Min mening er at den var
verdt hver dråpe. En av de få virkelig geniale tinga som
ml-be-vegelsen har gjort, har vært å satse så steinhardt på avis.
Helt fra starten av var det meninga at månedsavisa bare var et
skritt på veien. Vi drømte om dagsavis, men snakka helt konkret
om ukeavis. Tenkinga var helt klar: Med ei slik avis kan vi spre
kommunistisk politikk over hele landet. Avisa kan skape en
organisasjon og bidra til å holde den sammen når den først er
skapt. Uten avis ville vi ikke klart å komme ut med
kommunistiske standpunkter i et land som er helt dominert av borgerlig
propaganda i dens forskjelligste former. Men det var heller ikke
meninga at avisa skulle være et menighetsblad for de innvidde,
sjøl om skrivestilen nok bar preg av sekterisme. Hovedoppslaget
i første nummer av Klassekampen var typisk. Det var om
lønnssystemer som førte til splittelse blant arbeiderne. Klassekampen
skulle skrive om ting som betydde noe for det daglige livet til
arbeiderklassen. Derfor hadde vi også en idé om at vi skulle
bygge opp et nett av korrespondenter rundt om på
arbeidsplassene, folk som kunne berette fra «gølvet» om den daglige
kampen mot overgrep og urettferdighet. («Skrive på matpapiret med
tømmerblyanten,» som det het i en romantisk periode. Akkurat
som om noen arbeider med respekt for seg sjøl ville sende et så
lurvete brev til ei avis!) Arbeiderkorrespondent-nettet blei
seinere ganske stort og ga Klassekampen et preg som ingen andre
aviser har. Etter hvert viste det seg at
arbeiderkorrespondent-sidene holdt for lavt journalistisk nivå og at de blei ganske
snevre. Noen reportasjer var direkte pinlige. Men nå som det er
etablert et høyt journalistisk nivå, burde det vært mulig å ta opp
igjen det beste ved denne idéen ved å lære opp korrespondenter
på arbeidsplassene til å mestre journalistikk. For det er rart med
det, et avishus har lett for å bli lukka for omverdenen.
Arbeider-korrespondentene på sitt beste var et friskt pust fra grasrota, og
jeg har på følelsen at ei kommunistisk avis ville dø av
surstoff-mangel om den ikke fikk tilsig av slikt stoff.
Avisa blei ukeavis noen uker før parti stifte Isen, og etter ei tid
gikk skrittet fram til 2 ganger i uka. Det var verken fugl eller fisk.
Den tynne flisa som kom den ene dagen i uka, kunne bare
fungere som en mellomstasjon. Det var to mulige utviklingsveier:
96
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
