Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
av penger, og han hadde det sa travelt at han ikke hadde tid til
å ta en kopp kaffe en gang!
Under streiken på Jøtul blei det samla inn et beløp som svarer til
omlag 2 millioner i dagens kroneverdi. Dette var et gigantisk
beløp når en tenker på at innsamlingene til de engelske
gruvearbeiderne, som store deler av fagbevegelsen stilte seg bak, kom
opp i ca. 3 millioner. 60 % av streikebidraga som blei sendt til
polarbeiderne under streika i 1978, kom fra
streikestøttekomi-teer eller enkeltpersoner. Streikestøttearbeidet var et varemerke
for den nye stilen som ml-bevegelsen innførte i fagbevegelsen.
Egentlig var den ikke ny. Det er en god gammal tradisjon som
sosialdemokratene nesten hadde klart å ta livet av. Derfor blei
også ledende sosialdemokrater så rasende når unge ml’ere fra
f.eks. Studentersamfundet kom med plastbøtter fulle av penger.
Saklig sett burde de ha jubla. Her kom studentene med penger
til fagforeningene. Men disse plastbøttene og de mer beskjedne
blikkbøssene gjorde det sosialdemokratiske sviket så uhyggelig
lett synlig. Derfor raseriet.
Det er ikke riktig at vi går inn for streik for enhver pris. Vi er
imot å gå til streik på et svakt grunnlag, uten forberedelser og
uten en fornuftig taktikk. Og når vi går inn for en streikeaksjon,
mener vi at det er nødvendig å legge opp til en langvarig kamp
og å ha en gjennomtenkt taktikk.
Under rørleggerstreika i Bergen fikk vi et klassisk eksempel på
en vellykka taktikk. Sammen med rørleggerne hadde vi kommet
til at det var indre motsetninger mellom kapitalistene i byen.
NAF brukte sitt konfliktfond til å dekke tapet til de enkelte
kapitalistene, og nåde de små mestrene som vågde å bryte
fronten. Men en viss storentreprenør Sande var det annerledes med.
Han var så stor at han kunne koste på seg å gå på tvers, og han
sto overfor store tap dersom streika fortsatte. Derfor blei det
enighet blant de streikende om å sette inn maksimalt press
akkurat der. Og arbeidsgiverfronten sprakk. «Hvor mye er det de
krever?» spurte Sande. Jo, det var så og så mye. «Hvorfor er ikke
det for lengst innfridd?» spurte storkapitalisten. En analyse av
fienden og en nyansert taktikk er forutsetninga for seier.
I alle streiker drives det en intens kamp om opinionen. Husk
bare hvor effektivt TV og løssalgsavisene brukte privatbilismen
121
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
