Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
de oppriktig mener at det finnes én foreningspraksis for styret og
en helt annen for opposisjonen.
En LO-kongress er en steinhard affære hvis du er i opposisjon.
Det er bokstavelig talt tusenvis av forslag å holde styr på,
tempoet er svært høyt og det drives manipulasjon hele tida.
Vi fem fra Oslo-benken jobba på en helt spesiell måte. Vi
måtte jo mene noe om samtlige forslag. Vi hadde forplikta oss til
å reise alle de forslaga fra grunnplanet som vi mente var bra, og
det var ikke så reint få. Derfor jobba vi i alle pausene, også mens
andre delegater var på fester. Vi satt i den gamle leiligheten til
Kjell Gjerseth fem minutter fra Folkets Hus og skreiv innlegg og
lagde innstillinger. Den faglige sekretæren til partiet satt der også
og hjalp oss å holde oversikten. Håkon Lie ville fått spader om
han hadde sett oss: kaderpartiet, cella på Herøya. Ofte blei
dagsordenen på kongressen snudd om sånn at vi kanskje bare hadde
en halvtimes pause til å forberede et svært punkt. Vi skulle bli
enige om hvilke standpunkter vi skulle ta, hva vi skulle si, hvem
som skulle ta ordet. En gang holdt Reiulf Steen på å ta oss på
senga. Da vi gikk til pause, holdt vi på med punkt 7 på
dagsordenen. Da vi kom tilbake etter pausen, annonserte han at vi
fikk punkt 11, valg! Valgkomiteens formann fikk ordet. Hjelp,
vi har ikke forberedt hva vi skal si under valga. Frenetisk
hvisking over bordet, i full fart rables et innlegg ned. Plutselig er
valgkomiteens formann ferdig, han trengte ikke si mye, for han
visste hvor han hadde flertallet i salen.
Steen griper klubba: «Er det noen som forlanger ordet, det
synes ikke å være til . . . » Lenger kom han ikke, før delegat 93
Steigan løper opp langs midtgangen og entrer talerstolen. Puh.
Jeg begynner innlegget med en generell kritikk av LO-ledelsens
linje.
Steen klubber: «Innlegget har ikke noe med saka å gjøre.» «Jo,
dette er til valga av LOs ledelse.» Jeg får sagt to setninger til før
Steen avbryter:
«Jeg ber om at man holder seg til saka, ellers btir jeg nødt til
å avbryte.»
«Det har Steen gjort to ganger allerede. Dersom han ikke
avbryter, skal jeg komme til konklusjonen.»
Steen holdt munn, og jeg fikk avslutte med å oppfordre folk
til å stemme mot valgkomiteens innstilling på alle punkter. Det
forundrer meg at det går an å være så liren og så livredd for å la
opposisjonen komme til orde når en attpåtil sitter med 95 % av
134
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
