Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
forsamlinga på sin side. Det sier litt om hvor langt det
demokratiske sinnlaget rekker.
I ettertid har jeg hørt at noen mener at vi kjørte ultraradikalt
på LO-kongressen. Jeg har tenkt nøye gjennom det, men kan
ikke finne hold i kritikken. Dette er veldig lett å sjekke, for alt
vi sa og foreslo er gitt ut i bokform etterpå. (Arbeideropposisjon
på LO-kongressen, Oktober forlag.) Det som går fram av boka,
er at vi først og fremst sørga for at hundrevis av forslag fra lokale
fagforeninger blei reist til votering. Det er nemlig ikke sånn at
forslaga kommer opp automatisk. De må fremmes av en delegat
for å komme til votering på kongressen. Det sørga vi for. Vi
opptrådte som budbringere fra en masse fagforeninger over hele
landet, mens delegatene fra deres egen forbund ofte ikke reiste
de samme forslaga.
Når det gjaldt språkbruk og framferd, var vi korrekte. Vi kom
med saklig kritikk og konkrete forslag. Skjellsord holdt vi oss
langt unna. Vi var skarpe i kritikken av LO-ledelsen for dens
tilslutning til kombioppgjør og for dens manglende evne og vilje
til å kjempe for de fagorganisertes interesser. Dette vedstår jeg
meg fullt ut.
Det har sjølsagt blitt reagert på at vi nekta å ta imot alt fra en
gedigen stresskoffert som alle delegater fikk utlevert, til at vi
nekta å motta så mye som en kulepenn. Demonstrasjonspolitikk,
mener noen. Riktig. Det var demonstrasjonspolitikk. Sjølsagt
mener ikke vi at folk biir korrupte av å få en kulepenn eller en
stresskoffert. Men vi ville demonstrere mot pengesløseriet på
topplanet i LO, mot små og store «smøremidler» som brukes for
å mjuke opp folk, samtidig som det samme LO er fryktelig kjipe
med å støtte folk som er ute i kamp. Vi nekta å ta imot disse
gavene for å rette et søkelys på et system som er muggent. Som
politisk demonstrasjonsform mener jeg fortsatt at den hadde sin
misjon.
Fra SV-hold er det blitt hevda at vi ødela for den øvrige
opposisjonen ved å gi LO-ledelsen en enkel fiende å slå mot. Jeg
spør da: hvilken opposisjon? Det var en god del rakrygga folk
som sloss sammen med oss for de sakene der vi var enige, men
hva med resten? Hvor var de? Var de så skremt av
tomtønneram-linga til Aspengren at de ikke turde ta ordet? I så fali, hva har
de på en LO-kongress å gjøre? Eller var de så redde for å få
kommuniststempelet på seg at de ikke turde stå på sine egne
forslag av den grunn?
135
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
