Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ønska ikke at jødene endelig skulle få leve i fred? Jeg overdriver
ikke når jeg sier at vi var vokst opp med en djup og inderlig
sympati for jødene og en stor respekt for jødiske vitenskapsfolk
som Albert Einstein. I lang tid var denne sympatien for jødene
ett med sympati for Israel. Det var Israel sjø! som gjennom sine
barbariske gjerninger lærte oss å skille de to tinga. Jødenes
lidelser under den 2, verdenskrig kan ikke unnskylde Israels
fordri-ving av og terror mot et helt folk. Når Israel reduserer
palestinerne til annenrangs borgere i deres eget land. gjør dem
rettsløse, tar fra dem eiendom og fordriver dem, så er det ikke
prinsipielt forskjellig fra den måten den sør-afrikanske staten be-,
handler det svarte flertallet på. Apartheid. Bare for hvite. Bare
for jøder. Dette er samme sak.
Det er ikke tilfeldig at en god del tidligere «kibbutzniker» blei
aktivister i solidaritetsarbeidet for Palestina. De hadde fått se
Israel på innsida, de hadde fått se hykleriet, og de hadde fått se
at palestinerne i dag er offer for samme typen undertrykking som
den jødene var utsatt for. Den som blir opprørt over Auschwitz
og Buehenwald må også bli opprørt over Sabra og Chatila.
Hos PLO
Jeg besøkte PLO i Beirut mens det ennå var relativt rolig i byen.
Alt da var store deler av byen rasert, hoteller var utbrent og en
del bygninger var gjennomhulla av kuler. Det var i det hele tatt
lite som minte om Beirut som mondent feriested for overklassen.
Våpenhandelen hadde visstnok tatt over som økonomisk
bærebjelke etter at den normale handelen hadde stoppa opp. Men
byen fungerte. I de PLO-kontrollerte delene av byen sto unge
palestinere og dirigerte trafikken med viftende kalashnikover, og
sjappene på hamra’en solgte alt fra nips til smuglervarer. Byen
var i krig, det var ingen tvil om det. Langs den grønne linja blei
det skutt hver eneste dag, og hver morgen kunne vi lese små
notiser om at folk var blitt drept. Likevel var det noe merkelig
avslappa over Beirut i 1978. Vi var på besøk hos en arabisk
familie. De hadde en og annen håndgranat liggende i bokhylla,
en revolver eller to på kjøkkenet og en stengun på do. For alle
tilfellers skyld . . .
Men folk virka reddere i New York. som jeg besøkte samme
år. Jeg besøkte ei gammel dame på østre Manhattan som måtte
162
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
