Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
låse opp alle sju låsene før jeg og et par kamerater kunne s ippe
inn på blanke form.ddagen. Jeg besøkte South Bronx som toa
mer på bilder jeg hadde sett fra det utbomba Dresden, enn pa en
bydel i verdens rikeste land. Der var sjøl mnfødte Brooklyn
gutter redde for å bevege seg til fots midt pa dagen.
g Volden i Beirut var ikke mindre enn i New York, men volden
i New York virka mer truende fordi den var blind. Den slår
„g di., uten a, du skjdnner hvorfor. Volden i Be.rul er polmsk.
Du skjønner hvor den kommer fra og hvorfor dcn k’,m"’ m
En kveld begynte det ei kraftig skyting nede ved havna mens
vi var ute på byen. Vi rusla hjem til hotellet og slo oss ned i
kaffebaren i første etasje. Om litt hørte vi skytinga ilede^samme
gate. Vi gløtta på palestinerne, men de lot seg ikke merke me
noe OK så lot ikke vi oss merke med noe. Snart var skytinga
rett utafor hotellet. Det ljoma mellom husveggene og peip fra en
og annen rikosjett. Bare speilglassrutene og g^d,n^ne v^ meP
lom oss og de som skøyt. Fra tid til annen hørte v, dumpe d ønn
fra kanoner eller granater. Palestinerne bestilte en kaffe til og
fortsatte å prate. De bare heva stemmen for a overdøve braket
fra gata. «Kalde folk,» tenkte vi og begynte a føle oss en smu
utilpass. Men vi kunne jo ikke være bleikere enn vertskapet s
vi prøvde å ta det på samme måte sjøl om det var noe uvant.
Etter ei stund stilna skytinga av i vår del av byen, mens det enn
kunne høres skuddveksling fra den grønne linja.
Dagen etter fikk vi forklaringa pa hva som hadde skjedd_ Mes
teparten av skytinga vi hadde hørt var bare festligheter, femng
av Muhammeds fødselsdag, med maskinpistoler og skarpe
skudd. Skytinga hadde vært virkelig nok, men det for de
meste vært skyting i lufta og på en og annen husvegg■ R*
hadde begge sider i borgerkrigen brukt anledninga til a trappe
opp kampene en del. Så kanondrønnene var ikke feiring
Midt oppe i denne kaotiske byen. der folk hadde slutta a bry
seg om trafikklysa etter at borgerkrigen tok til, hadde
apparat. Vi besøkte sjukehuset som Fath. Arafat, bror av ^ ■
dreiv. Palestinerne dreiv skoler og universiteter De hadde ver
steder der kvinnene lærte tradisjonelt palestinsk broderi. D
uhyre viktig for flyktningene å bevare identiteten som pa esti
nere, for de har ikke gi« opp drømmen om neste ar i Jerusalem.^
Vi besøkte flyktningeleirene Sabra og Chatila, og 1
hjem for ofrene fra Tel al Zataar. Dette var kansk3e det mest
rystende, det mest gripende, ved hele oppholdet i det krigsherja
163
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
