Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
første generalsekretær. Han svikta jo revolusjonen i 1927, så han
hadde blitt ikke-person. Derimot kunne en få et inntrykk av at
Mao var den egentlige lederen av partiet på den tida. Og at Mao
var den første i Kina som tok opp marxismen. Det er jo heller
ikke sant. I virkeligheten var det en kommunist ved navn Li
Ta-zhao som var Kinas første marxist, på et tidspunkt da Mao
helte mer i retning anarkismen.
Hvis en mann som Liu Shao-shi i det hele tatt blei nevnt, så var
det som erkerevisjonist og «streikebryter siden 1921», slik det het
den gangen. Det blei i hvert fall ikke nevnt at Liu var leder av
fagforeningsarbeidet til kommunistpartiet i 20-åra, og at han
hadde direkte ansvar for det ytterst vellykka illegale arbeidet i
byene etter katastrofen i 1927.
Da jeg kom tilbake i 1977, var jo Lin for lengst død i unåde,
så han fantes det ingen spor av i museet. Men det var heller ingen
bilder av for eksempel de kinesiske kommunistene som studerte
i utlandet på tida omkring stiftelsen. De ville vist en liten sprett
av en fyr. som på tross av ung alder meget lett ville kunne kunne
kjennes igjen som Deng Xiao-ping. Og det kunne en ikke
risikere i 1977, for Deng var fortsatt i unåde, sjøl om han åpenbart
var på vei tilbake fra kulda.
Slik kunne en gå gjennom detaljer fra dette «museet» og
sammenlikne de ulike versjonene med hverandre. Den ubehagelige
sannheten vil etter hvert gå opp for en. Dette er ikke historie.
Det er historia brukt som speil for nåtidas behov. Det er
manipulasjon. I George Orwells meget omtalte bok om fjoråret
fortelles det at Storebror har et eget departement som jobber med
å forfalske historia. Hver gang alliansene skifter, hver gang noen
faller i unåde, blir det departementsfolkas jobb å skrive om
gamle aviser og meldinger. Dette departementet heter rimeligvis
Sannhetsministeriet, akkurat som departementet for krig og
overfall kalles Kjærlighetsministeriet.
Jeg har nevnt dette for ledende folk i Kina. Jeg har kalt denne
typen retusjering for Sannhetsministeriet. Det er en meget
alvorlig feil, som kommunister burde ha vært de første til å avsløre.
Men dessverre veit vi at mange av idéene til Sannhetsministeriet
var hentet fra liknende urimeligheter i Stalins Sovjet. I Kina fikk
denne virksomheten sine helt bisarre utslag både under
kulturrevolusjonen og etterpå. Historia om at den avsatte presidenten
Liu hadde vært streikebryter i 20-åra, faller på sin egen
urimelighet. Bedre blei det ikke da kinesiske nyhetsmedier retusjerte
196
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
