Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kom hjem, og hvis det kom utsendinger fra Komintern, blei de
pakka inn i bomull og behandla som råtne egg. Mao gikk sin egen
\ei og lot Moskva prate, for å vri litt på en gammel uttalelse av
Marx.
Og Maos revolusjonsoppfatning seira, på tross av at Stalin helt
til det siste var kritisk. Han likte ikke at de fulgte prinsipper for
bygginga av sosialismen som var nokså forskjellige fra dem
Sovjet hadde fulgt. Særlig gjaldt det Maos samarbeidspolitikk
overfor det nasjonale borgerskapet. Stalin mente ei tid at Mao var
«en ny Tito», en «høyreavviker» i den sosialistiske leiren. Ikke
før 2 millioner frivillige kinesiske soldater hadde stoppa den
amerikanske aggresjonen i Korea, vågde Stalin å stole på Mao.
Med den kinesiske revolusjonen hadde Mao bevist at den
stivbeinte tolkninga av Marx’ teser om de materielle forutsetningene
var feilaktig. Den kinesiske revolusjonen åpna på den måten
veien for sosialistiske revolusjoner i hele den tredje verden.
Sosialismen i Sovjetunionen og Øst-Europa har blitt likvidert
og erstatta med et nytt overklassediktatur. Dette har vi i stor
grad behandla som et politisk svik, og det var det jo også. Men
jo mer en graver i spørsmålet, jo mer finner en ut at det ikke er
så enkelt. På mange måter var den sosialistiske økonomien i
Stalms siste år i ei krise. Kollektivjordbruket var langt fra noen
suksess, og etter at den beinharde industrialiseringa var over, var
også planmodellen avlegs. Den var åpenbart i altfor stor grad
retta inn på tungindustrien og for lite på folkets daglige behov.
Samtidig hadde det utvikla seg enorme klasseskiller mellom
teknokratene og arbeiderklassen. I virkeligheten møtte Sovjet seg
sjøl i døra. Det hadde vært mulig å bygge sosialismen i et
tilba-keliggende land, men til hvilken pris?
Det var her Kina og Mao Zedong hogg over knuten som en
annen Alexander ved Gordium. Det fantes en annen vei,
massemobilisering nedafra, folkekommuner og kollektivisering, sjøl
om en nesten ikke hadde produksjonsmidler i det hele tatt. Og
hvis byråkratiet trua med å ta overhånd, blåste ledelsen i
kommunistpartiet til revolusjon mot byråkratiet, kulturrevolusjonen.
Dette var i et nøtteskall konseptet, resepten, som skulle løse
tilbakeliggenhetens problem. Marx hadde vært for pessimistisk.
I dag mener mange revolusjonære at Kina ikke lenger er
sosialistisk, at en eller annen form for kapitalisme er i ferd med å
ta over. Sosialismens motstandere er sjølsagt svært ivrige til å
trekke samme konklusjon.
200
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
