Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sosialismen, var det derfor nokså akademisk å diskutere om en
skulle stupe uti. Det var svøm eller synk.
I Kina utvikla Mao en tilsvarende teori, men ut fra et enda
lavere utviklingsnivå enn Russland. Kina mangla vesentlige deler
av de forutsetningene Marx snakka om. Økonomien var
halv-føydal og halvkolonial, industriproletariatet var knøttlite.
Flertallet av befolkninga var fattige bønder som knapt hadde kontakt
med pengeøkonomien. Ei dogmatisk lesing av Marx skulle tilsi
at enhver tanke om sosialisme skulle være umulig. Det var det
også dem som mente i Kina.
Situasjonen inviterte til to tilsynelatende helt motsatte
tendenser: En kunne avskrive sosialismens muligheter, gå inn for en
demokratisk revolusjon leda av borgerskapet eller en kunne
satse på det lille proletariatet i byene og en sosialistisk revolusjon
direkte gjennom opprør der. I det siste tilfellet ville flertallet av
befolkninga i beste fall bli passive tilskuere. Begge disse
retningene hadde makta i det kinesiske partiet etter tur. Og begge leda
til enorme nederlag.
Da var tida moden for Maos måte å se tinga på. Han pekte på
at bønda ikke bare representerte en tilbakeliggende produksjon,
men at de også var et veldig revolusjonært potensiale. Men for
å utløse dette potensialet, måtte revolusjonen løse de mest
brennende problemene for bønda. Det måtte være en demokratisk
revolusjon og en agrarrevolusjon. I Kina var det i tillegg sånn at
landet var undertrykt av imperialismen. Derfor var det grunnlag
for en nasjonal revolusjon. Denne revolusjonen kunne foruten
bønder og arbeidere også få støtte fra det nasjonale borgerskapet
og til og med fra deler av adelen. Hvis en lyktes i å utløse alle
disse kreftene, ville odds forandre seg dramatisk. Altsa en
nasjonal og demokratisk agrarrevolusjon. Men ikke av den gamle
typen, leda av borgerskapet. Nei, revolusjonen skulle ledes av
kommunistene og arbeiderne og betraktes som et skritt på veien
fram til sosialismen. Denne revolusjonen blei kalt en
nydemokratisk revolusjon, for å skille den fra den gamle typen
demokratiske revolusjoner.
Ledelsen for Komintern og Sovjet trudde ikke noe på Maos
teori. Komintern forsøkte å presse det kinesiske partiet vekk fra
ei så «høyre-opportunistisk» linje. De skolerte kinesiske
kommunister i Kominterns hovedkvarter i Moskva i at bare den
russiske veien med sosialistisk revolusjon direkte gjennom opprør i
byene, var akseptabel. Mao nedkjempa disse «studentene» da de
199
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
