Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I keisertida spilte harmonimodelien en stor politisk rolle. Er ikke
egentlig det dere sier i dag en fortsettelse av harmonimodellen?
«På en måte har vi en harmonimodcll. Det er en del av vår
tradisjon og vår historie. Under kulturrevolusjonen blei
motsetningene ført ut i det ekstreme, og det ødela en del nødvendige
harmonier. I dag er det en grunnleggende enhet - harmoni - i
landet. Men deler av det vi sier og skriver om harmoni og enhet,
er mer ideologi enn virkelighet. Vi snakker om enhet for å oppnå
en større grad av enhet enn vi faktisk har.»
I et dikt skriver Mao om kjempefuglen som suser førti tusen
kilometer og utløser en rasende syklon. Fuglen ser kanonild og
granater som gjennomhulier jorda. Men kjempefuglen ser også
den skrekkslagne lille spurven som biir stiv av skrekk av alt
bråket. Den ønsker at den kan fly vekk. Hvorhen, vil kjempefuglen
vite. «Til et gyllent slott i alvelandets fjell,» svarer spurven. «Det
vil bli rikelig å spise, rykende varme poteter og kjøttrik gulasj.»
«Slutt med det tøvet. Se, verden blir snudd opp ned!» svarer
kjempefuglen.
Er Schenzhen det gylne slottet i alvelandets fjell? Kanskje det.
Men det er fortsatt vanskelig å komme fra den rike verden og
ikke unne de fattige kineserne mer kjøtt til kålen og risen. Sjøl
den rikeste av de rike fiskerne i Schenzhen tjener fortsatt under
fjerdeparten av hva en norsk industriarbeider tjener, og den
luksusen de boltrer seg i. er sånt som vi ser som et minimum av hva
vi trenger i det daglige. Det er også et tankekors.
Inn i det 21. århundre
Jeg kan ikke fri meg fra uro over det som skjer i Kina. Det er så
altfor opplagt at de økonomiske reformene vil føre til større
sosiale forskjeller, at gapet mellom de rikeste og de fattigste vil
bli større. En del av de ideologiske begrunnelsene som gis for
reformene, er dessuten til å få hår på ryggen av. Så mye til felles
med kommunismen har det i hvert fali ikke. På den andre sida
er det ikke reformene i seg sjøl jeg er kritisk til. Det kan godt
tenkes at det er nødvendig i et tilbakeliggende land som Kina
(tross alt et av verdens fattigste land) å ta i bruk en del
kapitalistiske virkemidler for en periode. Albania har valgt den mot-
206
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
