Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
getsen som fantes, la oss si 1969-1976. Mye av det den hadde
trudd på og engasjert seg for hadde rakna. De gamle gudebildene
slo sprekker, og det var ingen nye til å erstatte dem. Den
tilsynelatende enkle verden med én slagkraftig og enhetlig
revolusjonær bevegelse var slått i stykker og erstatta med kaos og
mistenksomhet. Tidligere allierte blei bitre fiender, gamle sannheter
viste seg som tvilsomme myter. En kan godt kalle det ei
eksistensiell krise.
Ved Maos død måtte det nødvendigvis bli en innbitt kamp om
arven, slik det gjeme blir når det er mye i boet. Da Maos hustru
og hennes tre medarbeidere i Shanghai-klikken blei arrestert
kort etter Maos død, var signalet gitt. Nå var nesten alle de
sentrale lederne av det Proletariske Hovedkvarteret stempla som
forrædere og kontrarevolusjonære banditter. De samme
spørsmåla som lå og murra etter Lin Biaos havari i den mongolske
ørkenen, kom nå fram i sin fulle tyngde. Riktignok var
kulturrevolusjonen fortsatt formelt god latin i Beijing. Men innerst
inne visste de fleste at det var bare et tidsspørsmål før den også
blei dømt nord og ned. Og viktigst av alt: Truverdigheta hadde
gått fløyten. Mye av entusiasmen hadde bygd på en nærmest
ubegrensa tillit til Mao. Uansett åssen en skal vurdere
kulturrevolusjonen og det som skjedde i 1976, så er det umulig å opprettholde
en så betingelsesløs tillit til Mao og de konkrete vurderingene
han gjorde. Samtidig begynte den tilsynelatende enheten i den
internasjonale ml-bevegelsen å slå djupe sprekker allerede
samme høst som Mao døde.
Werner Ludal
Den som har uttrykt denne krisa best er en romanfigur. Han
heter Werner Ludal og er en viktig skikkelse i Dag Solstads
roman «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske
vekkelsen som har hjemsøkt vårt land».
«Han mente at det ikke kunne føres overbevisende
argumentasjon for at samfunnssystemet under Stalin var kvalitativt
annerledes enn under Krustsjov, seinere Bresjnev, fordi alt
som finnes under Krustsjov!Bresjnev finner man også under
Stalin, og det er neppe holdbart å karakterisere det som
fantes under Stalin, som tendenser, som svakheter, som ut-
221
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
