Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
vekster, som fikk en kvalitativt annen funksjon under
Krustsjov. Har det skjedd en kontrarevolusjon i Sovjet,
må den ha skjedd under Stalin, og det er altså da Stalin som
skal ha alle de mindre smigrende betegnelsene som vi i en
årrekke hadde utstyrt Krustsjov med. Når en sånn
Kontrarevolusjon eventuelt hadde skjedd, kunne ikke Werner
Ludal fastsette tidspunktet for, ikke bare fordi han jo ikke
var noen ekspert på dette her, men heller fordi det etter hans
oppfatning ikke var skjedd noen Kontrarevolusjon i det hele
tatt. . . Det som skjedde i Sovjet kan forklares som det som
vil skje når et kommunistisk parti har makta i et land, etter
en revolusjon, og skal bygge sosialismen og under det
arbeidet møter vanskeligheter. . . Dagens Sovjet må derfor
studeres som en sosialistisk stat med ei sosialistisk historie bak
seg. . . Siden han altså ikke lenger kunne operere med idéen
om Kontrarevolusjonen, kunne han derfor ikke skille
mellom dagens Sovjet og det gamle Sovjet, eller mellom Polen
og Albania, eller mellom Tsjekkoslovakia og Jugoslavia,
eller mellom Vietnam og Kina. Han makta heller ikke å
skille mellom Kina under Mao Tsetung og Kina under
Deng, eller for den saks skyld å skjelne Kina fra Sovjet.»
Så langt Werner Ludal. Han understreker dybden av den
ideologiske krisa. Han som hadde vært en av de første, som hadde
overbevist gymnaslærer Pedersen om maoismens nødvendighet,
og som hadde gitt alt han hadde av krefter, idéer og overskudd
til denne bevegelsen, hadde simpelthen mista trua på grunnlaget
for den. Werner Ludal finnes, ikke nødvendigvis i Dag Solstads
Larvik. Men han finnes. Og ml-bevegelsen som helhet har stått
overfor og står delvis fortsatt overfor Werner Ludals utfordring.
I «Gymnaslærer Pedersen» viser Dag Solstad oss et annet
alternativ, et alternativ som ikke er spesielt heroisk, men som gir helt
andre resultater. Gymnaslæreren kan ikke svare på kritikken, ja,
han trur til og med det er mye i den. Men han har ei mnvending,
sjøl om gudene har svikta og illusjonene rakna, så sier han: «Jeg
vil ikke være en hvit mann. Jeg gjør alt for å ikke være en hvit
mann.» Han har altså valgt parti for den tredje verden, for de
undertrykte mot imperialismen og sosialdemokratiet, sjøl om
han ikke makter å begrunne det intellektuelt, sjøl om han
kommer til kort overfor sin tidligere elev.
Werner Ludals ideologiske havari er karakteristisk for det
222
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
