Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
stedet for vekst opplever de stagnasjon og galopperende
fattigdom. Og ved hver ny forhandling med pengefondet blir det avtalt
nye betalingsbetingelser som er knytta til sosiale nedskjæringer,
lønnsreduksjoner og reduksjon av forbruket.
En del av den kapitalen som blei lånt i 70-åra, kom aldri inn
i noen produktiv virksomhet, den blei brukt til å spekke
bankkontoene til korrupte herskere. Men sjøl om kapitalen blei
investert, så skulle den jo til sjuende og sist finne et marked for
varene i en verden som allerede var prega av stagnasjon og bitter
konkurranse mellom de sterkeste industrilanda.
Det har skjedd en eksplosjon i realrenta som u-landa må
betale for låna sine. I 1974-75 var realrenta negativ, og helt fram
til 1980 var den ikke større enn 2 %. Men så steig den brått til
8,5 % i 1981, og der har den ligget siden (Andvig, NORAD).
Men hvis en tar utgangspunkt i de prisene u-landa får for varene
sine, og sammenlikner lånegjelda med dem, slik Verdensbanken
gjør. så er realrenta helt oppe i 20 % i 1982. Og det er jo engang
inntektene fra eksporten som brukes til å betale gjelda. Det
norske Utenriksdepartementet regner med at når den amerikanske
utlånsrenta stiger med 1 %, så stiger u-landas rentekostnader
med 3,5 til 4 milliarder USD pr. år.
Midt oppe i alt snakket om en ny økonomisk verdensorden, der
det skjeive bytteforholdet mellom i-land og u-land skulle rettes
opp, har det skjedd ei voldsom utvikling til det verre. Hvis vi
sammenlikner de importprisene u-landa betaler med de prisene
de får for varene sine, så vil vi se at det var et reint sammenbrudd
i første del av 80-åra. Dersom vi setter forholdet mellom
indeksen for importpris og indeksen for eksportpris lik 100 i 1979, har
det endra seg til ca. 150 i 1983. Ille var det før, men det er blitt
ti reiser verre nå. UNCTAD sier i sin rapport i 1984 at
råvareprisene har falt ned til sitt laveste nivå siden tidlig i trettiåra. Det
«brasilianske underet» i åra fra 1975 til 1977 har blitt avløst av
noe som likner et fritt fall. Indeksen for handelsvilkåra lå i 1983
på halvparten av hva den var i 1977. En oversikt over den
økonomiske utviklinga i Latin-Amerika viser at dette ikke er noe
unntak.
I 60-åra hadde Latin-Amerika samla en vekst på 3,0 %. I
første halvdel av 70-åra økte den til 4,1 %, for å falle til 2,9 % i siste
halvdel av tiåret. I 1981 var «veksten» - 1,1 %, i 1982 - 3,1 %
og i 1983 - 5,3 %. Praktisk talt samtlige økonomier i
LatinAmerika har røde tall i protokollen i åttiåra. Chile har vært nede
269
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
