Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
mangla en del grunnleggende forutsetninger for å kunne fungere.
Med datidas teknologi måtte en viss del av befolkninga jobbe
store deler av livet i gruvene for å få resten av samfunnet til å
fungere. Og utopistene trudde at de kunne omforme samfunnet
ved å vinne de framsynte kapitalistene for sine ideer. Det var en
stor illusjon. Det var også en illusjon ä tru at de kunne fungere
som øyer i et kapitalistisk hav. For at en slik lokaløkonomi skal
kunne fungere, må hele samfunnsøkonomien endres. Og den
endringa vil gå stikk imot klasseinteressene til de som i dag har
makta og æren. Derfor trengs det en revolusjon.
Men hvem skal drive fram en revolusjon, hvem blir det
revolusjonære subjektet når fabrikkarbeiderne erstattes med
roboter? Hvordan henger denne kampen fram mot årtusenskiftet
sammen med lønnskampen eller kvinnekampen i dag? Og vil
ikke den nye teknologien splitte opp arbeiderklassen slik at den
ikke lenger har kraft til å få til ei forandring? Hva med de
kampene som AKP har identifisert seg med i 15 år?
Dette er viktige spørsmål, og jeg har ikke noe fullgodt svar.
Men jeg vil antyde ei retning. Fortsatt vil arbeiderklassen i
storindustrien kunne spille ei stor rolle, hvis den frigjør seg fra den
tvangstrøya som DNA og LO-ledelsen har tredd ned over huet
på den, De engelske og danske arbeiderne har vist hva slags kraft
det bor i arbeiderklassen i 80-åras Europa. Arbeiderne i
Kirkenes, Sulitjelma og Tyssedal har vist en vei å gå når de har stilt seg
i spissen for hele lokalsamfunn og gitt blaffen i de faglige
skillene. Kvinnebevegelsen er en annen mektig del av «det
revolusjonære subjektet», og her gjør jeg ikke noe skille ved om de
opprørske kvinnene er fabrikkjenter eller sjukepleiere. Kampen
for 6-timersdagen er ikke bare kampen for en bedre hverdag, det
er kampen for et mer menneskeverdig liv, i djupcste forstand
kampen for et helt annet samfunn. Miljøbevegelsen er ei annen
kraft som i siste instans er revolusjonær. De krava som
miljøbevegelsen stiller, er svært nødvendige og kan umulig innfris av
kapitalismen. De arbeidsløse og andre som slås ut av et stadig
mer knallhardt arbeidsmarked, er også ei slik kraft, særlig de
yngste som ennå ikke har resignert. Kampen mot rasismen,
kampen for enhet mellom mennesker med ulik kultur og hudfarge
mot en felles fiende er også med på å tømre framtidas
revolusjonære allianse. For ikke å snakke om at det er veldige krefter
utafor landets grenser, og særlig da de opprørske millionmassene
i den tredje verden.
290
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
