Note: This work was first published in 1992, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
eller en mer langsiktig og økologisk forsvarlig
verdensøkonomi.
Framtida er ingen gitt størrelse. Når vi oppgir troen på
Gud, oppgir vi også troen på at samfunnsutviklinga har et
mål eller en endestasjon. Det skal villig innrømmes at de
kommunistiske ungdomsvisjonene til Marx og Engels ved
siden av å være vakre og perspektivrike også var tydelig
påvirket av jødisk-kristen historieoppfatning. Men bortsett
fra det var kommunismens klassikere aldri fantaster som
forsøkte å konstruere et framtidssamfunn på tegnebrettet.
Det betyr ikke at vi kan klare oss uten utopien. Uten
utopien blir vi avstumpet, vi avskriver vår empati med
jordas fordømte, vi fortrenger det kreative i oss og bidrar
indirekte til den tiltakende sløvheten. En meningsfylt utopi
i dag er drømmen om et klasseløst samfunn i økologisk
balanse. Den er meningsfylt fordi den er nødvendig, for
menneskehetens skyld - for framtidige generasjoner - og
fordi den er et mål som det er verdt å strekke seg mot. En
slik visjon er også et verdisyn som må prege dusinvis av
veivalg som menneskeslekten vil bli stilt overfor. Denne
visjonen og dette verdisynet baserer seg på erkjennelsen av
at knappe ressurser må deles slik at alle mennesker får et
menneskeverdig og rikholdig liv. De radikale, sosialistiske
kreftene er alt for demoraliserte og desorganiserte til å
kunne slå tilbake de reaksjonære høyrekreftenes offensiv
på kort sikt. Arbeiderklassen i de rike landene taper skanse
etter skanse, fordi den fortsatt står under en
sosialdemokratisk ledelse som har gått i ledtog med den internasjonale
storfinansen. Miljøbevegelsen står i fare for å bli kvalt,
byråkratisert og ufarliggjort av de kreftene den retter seg
mot. Den tredje verden fører en rekke viktige kamper,
men har foreløpig ingen styrke til å ta offensiven og den har
heller ingen sterke allierte. Miljøkonferansen i Rio i 1992
ble like resultatløs som miljøbevegelsen fryktet og den for-
113
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
