Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den prisen senegalesiske bønder måtte betale for å bli
trukket inn i det kapitalistiske verdensmarkedet var høy.
De blei ruinert, landet deres blei ødelagt og de måtte sulte.
Kolonimakta satt igjen med overskuddet, uansett om
Senegal i mellomtida ble «sjølstendig».7
Når vi sier handelsvilkår, dreier det seg formelt sett om
priser på råvarer og industrivarer. Men i virkeligheten dreier
det seg om økonomisk, politisk og militær makt. Det rike
nord har makt til å tvinge fram lave priser på råvarene fra det
fattige sør, slik Frankrike gjorde med Senegal. Det rike nord
har også makt til å prakke på det fattige sør sine
industrivarer, sjøl om lokal produksjon kanskje ville vært vel så bra.
Når fattigfolk i Senegal eller Mali brenner den verneskogen
som skulle sikra framtida for ungene deres, handler det om
internasjonal energipolitikk. Vi i Norge bruker 300 ganger
mer energi pr. hode enn det Mali gjør. Vi kan (foreløpig)
betale prisen på dette ekstragavante forbruket. Men Mali kan
ikke kjøpe vår olje, eller solcelleteknologi. Sjøl det fattige
forbruket de har, truer livet deres på kort sikt.
Det er altså de samme økonomiske drivkreftene som har
skapt økokatastrofen i Senegal, som har gjort landet til en
fattig nykoloni. Og Senegal er bare et tilfeldig valgt
eksempel. Det er jo velkjent at det er de samme mekanismene som
har gjort Ghana til kakaoprodusent (og gjeldsslave), Brasil til
kaffeprodusent (og gjeldsslave) osv. På tross av at denne
politikken har ført til katastrofe i store deler av verden, er det
den samme politikken som anbefales på nytt og på nytt.
Marx sa det på denne måten:
«Dere trur kanskje, mine herrer, at produksjonen av
kaffe og sukker er Vest-Indias naturlige skjebne. For to
hundre år sia hadde naturen, som ikke bryr seg om
handel, verken planta sukker-rør eller kaffebusker der.»8
Det pussige er at det viser seg at det ville vært økonomisk
lønnsomt å stoppe ørkenspredninga og vende pila den andre
16
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
