Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
råvarer og andre ressurser i sør som de rike industrilanda er
totalt avhengige av. Dankelman og Davidson gir nyttige og
jordnære anvisninger. Bina Agarwal viser hvorfor de
tekniske løsningene på vedkrisa må slå feil, hvis de ikke tar
utgangspunkt i folk, deres behov, deres kunnskaper og deres
ønsker. De gir så mange konkrete opplysninger som kvinner
(og menn) over hele verden kan ha nytte av. De bruker ikke
store ideologiske ord og begreper. Men de peker på hva som
skal til for å skape ei bærekraftig utvikling, på kvinners og
dermed på alle undertryktes premisser. Men de krava
kvinner må stille til miljøet, forutsetter at menneskelige behov
settes foran profitten. Det forutsetter at langsiktig hushold
med ressursene erstatter kortsiktig profittjag. De forutsetter
at kvinner sjøl får rå om miljøet sitt og ikke internasjonale
monopoler eller byråkratiske makteliter. Kort sagt; hvis
kvinnene skal frigjøres fra miljøkrisa, må de økonomiske og
politiske maktforholda i verden revolusjoneres fullstendig.
BHOPAL, DEN KJEMISKE
INDUSTRIENS GUERNICA
Rett før midnatt 2. desember 1984 kjente arbeiderne på
Union Carbides fabrikk i Bhopal, India, at det begynte å svi
i øynene. På tross av bedriftens elektroniske
kontrollsystemer var nettopp sviende øyne det sikreste tegnet på
gass-lekkasje. Arbeiderne meldte fra til formennene, men de sa at
saka kunne vente til etter pausen. Da arbeiderne vendte
tilbake etter pausen hadde trykket i gasstanken pressa svære
betongfundamenter til side. Tonnevis med betong begynte å
vibrere for så å sprekke. Med en hvesende lyd fosset den
livsfarlige gassen ut i nattemørket. Kort etter begynte de første
gassofrene å komme til sjukehusene. Først var noen hundre
57
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
