Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
knytta til tungindustrien går det ganske raskt å møte disse
grensene. Det er grenser for hvor mye energi du kan bruke
på å produsere et tonn stål før energisløsinga i seg biir et
problem. Det er grenser for hvor mye avfall du kan pøse ut i
drikkevannet før det biir en helsefare. Det er grenser for hvor
hardt du kan utnytte grunnvannet osv. Det er nettopp
overskridelsen av disse grensene som har gitt de svære
økologiske problemene i Sovjet, Kina, Tsjekkoslovakia osv. lenge
før en har metta folks materielle, for ikke å snakke om deres
kulturelle behov.
Den ukritiske behandlinga av vekstbegrepet avskjærer en
fornuftig debatt om forskjellen mellom kvalitativ og
kvantitativ vekst. Det er ikke et en-til-en forhold mellom et
samfunns materielle nivå og antall tonn stal det samfunnet
produserer. Det kunne jo tenkes at framgangen kunne bestå i at
man fant måter til å klare seg bedre med færre tonn stål, eller
at framgangen besto i å produsere like mange tonn stål med
mindre innsats av arbeid og energi. Slike forbedringer fantes
det ingen måleredskaper for innafor den stalinistiske
økonomien.
Sannsynligvis bidro sjølve det økonomiske
planleggingssystemet aktivt til miljøfiendtlige prioriteringer og tiltak.
Det var sannsynlig at bedriftslederne ville få problemer om
de ikke klarte å oppnå planmålet for antall tonn tallerkner
(!) eller rujern, men det fantes ikke noen særskilte
mekanismer som kunne straffe dem dersom de siøste med energi,
eller tømte kjemikalier ut i elvene. Tvert om; en kan godt si
at den ensidige vekta på antall tonn produsert premierte
bedriftslederne for å ikke la seg affisere av slike «underordna»
hensyn som miljøet i jakta på planmåla. Det fantes
målsettinger for økning av energiproduksjonen, men ikke for
energiøkonomisering. Uno Abrahamsen skriver i en
kronikk i Klassekampen at det finnes ei gruppe
økonomer/plan-leggere i Sovjet i dag som ser på land som en gave fra naturen,
115
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
