Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Næss er altså klart anti-kapitalistisk, samtidig som han
kritiserer den typen sosialistiske land som verden har sett til nå.
Som alternativ trekker han opp ei radikal omlegging av
politikk og økonomi i retning av et økologisk forsvarlig
samfunn. Slik han argumenterer må det være ikke-kapitalistisk
samfunn (sjøl om han ikke utelukker kapital i liten og
avgrensa målestokk), det må være et samfunn med en høy
grad av planøkonomi (med blant annet makt og myndighet
til å hindre økologisk skadelig produksjon og økologisk
skadelige prioriteringer), med bruksverdiproduksjon fremfor
bytteverdiproduksjon. På mange måter argumenterer han
altså for at det «grønne samfunnet» må være mer sosialistisk,
eller kanskje heller kommunistisk, enn noe sosialistisk land
til nå. Der han klart skiller dette samfunn fra de formene for
sosialisme som har eksistert til i dag er den vekta han legger
på desentralisering, mangfold og lokal deitakelse.
Erik Dammann gjorde også en viktig innsats da han
gjennom boka «Fremtiden i våre hender» maktet å gjøre
økopoli-tikk til allemannseie. I «Revolusjon i velferdssamfunnet»115
går han videre for å prøve å finne ut hva som må skje med
det økonomiske systemet som skaper de økologiske krisene.
Han mener at det ikke er småflikking som må til, men en
veritabel revolusjon i det globale økonomiske systemet:
«Enten man tar utgangspunkt i de økologiske
begrensninger, i vår psykiske tilpasningsevne, i de stadig mer
skjerpede motsetninger, i ren verdivurdering eller i
frykten for atomkrig om råvarekildene, er det klart at
industrivekst-systemet ikke kan overleve i det lange løp.
Som alle historiske epoker er også den kapitalistiske
stordriftens epoke underlagt forandringens lov, og aldri
tidligere har en fremskriving av de eksisterende
utviklingslinjer talt så klart om et nødvendig sammenbrudd eller
faktisk uomgjengelige katastrofer hvis ikke revolusjonen
kommer i tide.»116
148
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
