Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kapital (P), for den kapitalen kjøper han varer (V); råvarer,
energi, arbeidskraft og får igang en produksjon ... av varer.
Disse varene selges på markedet for penger (P). Dermed er
sirkelen slutt og klar til å begynne på nytt; altså P - V - P.
Men det sier seg sjøl at dersom den siste P-en var like stor
som den første, så var det bare tullinger som ville sette igang
det hele. Det gir god mening å bytte f.eks. en arbeidstime i
to flasker rødvin, unnskyld; i tjue liter skumma melk. Men
det er lite vett i å bytte 100 kroner i 100 kroner. Den eneste
grunnen til at kapitalisten setter igang hele sirkulasjonen er
at den siste P-en er større enn den første. Men hvordan kan
den bli det, hvis vi fortsatt holder fast på at det stort sett skjer
et bytte av like verdier? Jo, Marx viste at denne verdiøkninga
foregår i produksjonen. Den egentlige varesirkulasjonen til
kapitalisten ser altså slik ut:
P - V.. .(produksjon). .V’ - P’. Det er arbeiderens ubetalte
merarbeid i produksjonen som er det magiske virkemiddelet
som gjør at kapitalisten synes det er interessant å sette
sirkulasjonen i sving. Ved å investere P sitter han (dersom alt går
etter planen og markedet er villig til å kjøpe produktet) igjen
med P’, som altså er større enn hans opprinnelige P. For
kapitalisten er det altså bytteverdien som er målet og ikke
bruksverdien. Bruksverdien er bare interessant som et middel, for
uten noen (virkelig eller innbilt) bruksverdi, vil varene ikke
være salgbare.
Men ikke bare det. Denne logikken gjør det også helt
nødvendig for kapitalisten å øke produksjonen hele tida. Det er
ikke nok å komme fram til P’, for hvis kapitalisten sier seg
fornøyd med det og omgjør P’ i luksusmiddager eller en flott
villa, så er han jo ikke lenger noen kapitalist; en snylter, javel,
men ingen kapitalist lenger. Det meste av P’ må reinvesteres
i ny og utvida produksjon for i neste omgang å komme fram
til P”, som så igjen (minus kapitalistens eventuelle
luksus-forbruk) investeres for å komme fram til P’” . .. osv.130
163
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
