A RPER—— Justs mor . . . Hun kom til oss en kveld i januar, for første gang. Hun kunde så vanskelig reise bort, avhengig som han var av henne, den lamme. Hun hadde fått en slektning til å være hos ham, — men straks hun så Just og mig, sa hun ut av kupévinduet: Jeg har slik uro på mig for far — jeg kan visst ikke stanse lenger enn til imorgen, barn. Jeg gikk i den tredje måneden da. Jeg undret om hun vilde se det på mig — ennå hadde vi ikke fortalt det til noen. Det var min skyld; det var den gamle frykten min for å røbe noe, for å miste det. Vi sa det til henne da vi hadde spist og hun satt i den store stolen med strikketøiet sitt. Aldri har jeg sett et ansikt bli så forklaret av glede. De milde øinene gikk fra Just til mig. Hun bad Gud velsigne oss og det. Hun smilte brydd og fortalte, de hadde treget på å høre nytt, hun og far. Og hun gråt litt og 1o litt og sa: Nei, nå skal han bli tilfreds .der han sitter. Tre døgn fikk vi henne til å bli hos oss. Hun - gikk nødig ut — hun var dårlig til bens og sparte på skrittene, satt i stuen og strikket, satt ute på kjøkkenet hos mig, mens jeg stelte maten. Og jeg blev kjent med henne på en inderligere måte enn før, vi hadde fått noe felles, kanskje det eneste kvinner kan ha helt felles. 34