Hun hadde vært hustru og mor, vært det av kall og vilje, av ømhetstrang i dyp og hellig enfold. Som en av bibelens kvinner, tenkte jeg ofte. Og hun sa selv, hun hadde ventet år og år, som Sara, «før Gud åpnet skjødet». Hennes stille ord på den skjøre røsten førte mig inn i en tilværelse, hvor en Gud og en frelser hele tiden var til stede og tok vare på det minste og det største. Jeg lot mig gli inn i tankeverdenen hennes, som jeg hadde fulgt far inn i hans, der var fredfullt og trygt — alt hun sa reiste et vern om mig og barnet, vern mot alt ondt. Men jeg husker jeg lå våken også en av disse nettene, med en uro nettop for fars skyld, — jeg visste jo han aldri hadde trodd på en personlig Gud eller på en guds-sønn som kunde dø for alle. Selv hadde jeg ikke lært å be noen bønn, jeg var ikke døpt og ikke konfirmert. Jeg hadde lest i bibelen som i andre bøker og funnet en vill og fremmed skjønnhet i den og funnet evangeliene fulle av visdom og sødme og godhet. Men jeg hadde aldri forbundet det jeg leste med tro eller vantro hos andre enn jødefolket, som far hadde fortalt og forklart oss så meget om. Nå merket jeg at alt som kunde tjene til å verge og bevare barnet mitt, var kjært for mig — forestillingene i Justs og hans mors kristentro også, — enda jeg visste det var et slags forræderi mot fars høie, dagsklare livssyn. 35