hos dem hadde sinnene svip av så meget fra Just, fra mig selv og fra foreldrene våre. Hos Grete var bare ensomhetskjenslen velkjent for mig. Den hadde vært min og den hadde vært Justs. Men hos henne hadde den røttene sine i annen jord — hun var ikke sky for mennesker, hun slo frivillig vrak på omgang med jevnårige, hun gikk ikke og laget sig en drømmeverden for å bøte på det virke- ligheten nektet henne. Hun levde ikke som Just i trange kår, som krevde alle evner, så lek og kamerat- liv måtte ofres. Hun hadde alt det vi ønsket for henne: rummelige forhold, et lykkelig hjem, åpen vei til barne- og ungdomsgleder. Og likevel — Jeg har aldri forstått — eller hørt henne si noe som tydet på at hun gjerne vilde vært gutt, mann. Men så tidlig som før overgangsalderen begynte tankene hennes å kretse om kvinners vilkår og muligheter, om stillingen vår i samfundet, om en idelig jevnføring mellem vår og mennenes psyke og utvikling. Og i femtenårsalderen emnet den sig til den ubarmhjertige kritikken hun øvet over sitt eget kjønn. * Den dagen kom da vi måtte si farvel til guttene, da de drog på det overfylte toget for å gjøre militær- tjenesten. I to år så vi dem bare i korte stunder — eller vi så dem ikke . ... . Otto var hos Evi, med Evi, borte i Evi. Hans flakset og för, flyver uten 135