Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
23
Rout skrev også brever; men ingen ombord
visste hvor meddelsom han kunde være med
penn i hånd; for førstemaskinisten hadde fantasi
nok til å holde skuffen sin låst. Hans kone nød
i høi grad hans stil. De var barnløse; og fru Rout,
en svær, høibarmet, trivelig dame på firti, bodde i
en liten villa nær Teddington, sammen med Routs
tannløse og ærverdige mor. Hun pleiet å løpe
gjennem posten, under frokosten, med livlige øine,
og skrike ut fengslende avsnitt med glad stemme
ul den døve, gamle damen. Foran hvert utdrag
lød der et varselsrop: «Salomon sier!»
Hun pleiet også å avfyre Salomons ytringer
overfor fremmede, som undret sig svakt over den
ukjente tekst og den forbløffende spøkefullhet i
disse skriftsteder. En dag, da den nye pastoren
gjorde visitt i villaen, sa hun i samtalens løp:
«Som Salomon sier: Det er maskinistene som
får se sjømannsnaturens vidundere,» — da en for-
andring i gjestens uttrykk fikk hende ul å stanse
og stirre.
«Salomon . . . å . . . Fru Rout,» stammet
den unge mann, meget rød i ansiktet «jeg må
MN jeg Hore 200
«Det er mannen min,» kom det med et brøl,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
