Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
41
engang nevne West Hartlepool, var det med ra-
sende bitterhet og bare i forbindelse med optrek-
keri i et pensjonat.
Han var en av de menn som pikkes op i nøds-
fall i verdens havner. De er flinke nok, virker
håpløst på bar bakke, viser intet tegn på laster, og
er preget av alle merker på at det bestandig går
nedover med dem. De kommer ombord ved et
tilfelle, bryr sig om intet skib på havet, lever i en
verden av tilfeldig samvær med skibskamerater som
ikke kjenner dem, og beslutter å gå fra borde når
det minst passer. De stikker av uten farvell i en
eller annet gudsforlatt havn hvor andre menn vilde
være redd for å strande, og går 1 land, med en
ynkelig skibskiste surret med tauger som om den
rummet skatter, og med minen av å ryste skibets
støv av sine føtter.
«Bare vent De,» gjentok han, og balanserte i
store sving, med ryggen til, urørlig og uforsonlig.
«Mener De å si at vi får helvede løs?» spurte
Jukes med gutteaktig interesse.
«Si? . ... Jeg sier ingenting. De lurer ikke
mig,» snerret den vesle annenstyrmann, med en
blanding av stolthet og list, som om Jukes" spørs-
mål var en felle han med dyktighet hadde gjen-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
