Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Häfte 13. 28 mars 1931 - Klassisk og nytt i mekanikken, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
i forholl til de uhyre avstanne som adskiller dem, er
å betragte og inngår i regningen som massepunkter
uten utstrekning. Forhollene er derfor her i høieste
grad rendyrkede og ideelle.
Det bemerkelsesverdige ved den Newtonske kraftniekanikk
er nu imidlertid det at den ikke bare som en punktmekanikk
lar sig anvende på ideelle tilfeller som er, eller med tilstrekkelig
approksimasjon lar sig betrakte som en atomistisk struktur av
diskrete massepunkter, men ät den på en vidunderlig
måte lar sig tilpasse på den makrokosmiske virkelighet,
på förhöll av vor egen storrelsesorden – altså på den
empiriske verden der, som franskmennerie sier "tombe sur
nos sens" og hvor vi møter materien iform av faste legemer
av endelig utstrekning, i form av vedsker og gaser. Den
Newtonske mekanikk blir derför den praktiske mekanikk,
såvel på himmelen som på jorden.
Og som sådan står den fremdeles urokket. Det kan vsære verdt
å understreke dette i en tid hvor vi har hørt så meget om
at Newton er omstyrtet Den 8. mai 1936 – altså om 5 år
– kan den Newtonske mekanikk feire et jubileum som turde
være ganske enestående i naturvidenskapens historie: et kvart
årtusen vil da vasre henrunnet siden fremkomsten av "Princippia
mathematica". Og den Newtonske mekanikk er fremdeles
overordentlig levedygtig. Ja, jeg er tilbøilig til å vaære enig med
Freundlich når han sier: "Die Newtonsche Mechanik wird ihre
Bedeutung niemals einbüssen". Vi vet at den ikke er helt ut
eksakt, hverken dynamikken eller den Newtonske gravitasjonslov,
vi vet at den ikke kan lede os frem under utforskningen av de
materielle fenomeners dypereliggende sammenheng. Men innenfor
sit anvendelsesområde, som, heldigvis får vi vel si, representerer
et utsnitt av virkeligheten av eminent praktisk interesse, hvor
nøiagtig er den ikke der trods sin vidunderlige enkelhet og anskuelighet!
Hvor er det så at kritikken har satt inn? Hvordan er mistanken om
at den klassiske mekanikk ikke er eksakt, opstått? Nu, man kan
ikke si at de store omveltninger vi i de senere år har vädret vidne
til, har sit utgångspunkt i en eksperimentelt begrunnet tvil om den
klassiske mekanikks eksakte gyldighet. Man har rigtiknok funnet
små avvikelser mellem teori og observasjon. Men den ting
at f. eks. Merkurbanens akse dreier sig 43" pr. århundrede mere
enn den egentlig har lov til, en feil som i løpet av 50 000 år
opsumerer sig til en vinkel svarende til avstannen mellem to
minutstrekker på uret, en slik feil kunde ikke som isolert fenomen
vekke noen serlig engstelse. Man måtte være berettiget til å. håpe
at man her, som i sin tid ved Uranus, skulde finde en förklaring
innenfor den klassiske teoris ramme.
Det er på andre steder det begyndte å rakne først. Ønsket om
å befri naturvidenskapen for metafysiske innslag er blitt stadig
sterkere og utkrystaliserte sig – ialfall føreløbig – i det
programmessige krav i Einsteins ord: "Kausalitetsloven har bare
da betydningen av et utsagn om erfaringsverdenen, når man
som årsak og virkning i sidste innstans, bare irmfører
iagttagbare kjendsgjerninger".
Begrepet absolut bevegelse kan derfor bare tillåtes innlemmet i
lærebygningen som en fysikalsk realitet, hvis den kan iagttages,
og vel å merke iagttages uavhengig av det fenomen den skal
forklare. Når man sier centrifugalkreftene skyldes jordens
absolutte rotasjon og så på spørsmålet: hvordan vet De at jorden
har en absolut rotasjon svarer: fordi der optrer centrifugalkrefter,
så beveger man sig åbenbart i en circulus vitiosus.
Men man skal på disse vanskelige og delikate områder vel vogte
sig for overilede slutninger. Det forholler sig slettes ikke så
at den absolutte bevegelse som fysikalisk realitet, a priori er en
absurditet. Man hører dette ofte fremhollt med den følge at man
danner sig den forestilling at den klassiske fysikk og dens store
ånder s ve vet i en tåpelig misforståelse, inntil askeladden Albert
Einstein kom å gjorde op-merksom på denne ubehagelige
kjennsgjernnig.
Vel er det så at bevegelse, som et kinematisk begrep, per
definisjon er relativ og ikke absolut, det er en posisjonsforandring
av et legeme i forholl til et annet. Men dette forhindrer ikke
ät absolut bevegelse, f. eks. i en med det absolutte rum
identificeret usynlig eter. kan ha fysikalsk eksistens som en
tilstann, hvis virkninger kan måles.
Ifølge den klassiske teori for elektromagnetisme og lys, utformet
i de Maxwell-Lorentzske ligninger, forholler det sig netop slik.
Ved elektromagnetiske eksperimenter f. eks. optiske eksperimenter,
i et lukket rum skal man kunde avgjøre om laboratoriet har i en
jevn, absolut bevegelse eller ei. Av slike eksperimenter
er der utført en hel rekke, av Michelson. Trouton og Noble,
Des Coudre, Hankine, Maseart, Brace, Strasser o. fl. Men
alle, det tør man vel nu fastslå som foreløbig facit, med negativt
resultat. Dette tiltrods for at de ventede effekter ligger helt
innenfor det nøiagtighetsområde som nutidens fabelagtige
eksperimentalfysikk omspenner.
Einstein har generalisert disse negative erfaringer i en retning
som i og for sig ikke er logisk tvingende, men som dog er
både fristende og befriende. Han opstiller som fundamentalt
princip: "Fysikkens samtlige fenomener förløper ens i to rum
som beveger sig i jevn fart, det ene i förhöll til det annet."
Når denne sats, det specielle relativitetspostulat, først er
ophoiet til princip, så forklarer dette at alle forsøk
på å eftervise en etervinn må mislykkes.
Dette princip er en erfaringssats i samme forstarm som
princippet om energiens konstans er en erfaringssetning,
utkrystaliseret gjennem alle skuffede forhåpninger om å
lave et perpetuum mobile, altså også en generalisering av
negative erfaringer.
Her skal jeg ikke komme inn på alle de mer eller mindre filosofiske
hmvendinger som relativitetsteoriens forbausende og uvante
konsekvenser har fremkallt, men hölle mig til de vigste
følger den har hat for mekanikkens utforming.
I den klassiske mekanikk er et legemes treghet, dets trege masse,
et atribut som er helt uavhengig av dets fysikalske tilstann
forøvrig og av dets omgivelser. Her har den specielle relativitetsteori
bragt den nye erkjendelse at den trege masse ikke er konstant,
men avhengig av legemets energiinnholl, ja, identisk med dette
energiinnholl. Opvarmes f. eks. et legeme, tilfores det energi,
og dets masse økes. Med hastigheten øker som bekjent dets
kinetiske energi og følgelig, efter den nye opfatning, også dets
masse. Legemet blir derför vanskeligere og vanskeligere å accelerer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
