Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 47. 23 november 1946 - Bør vi utvide våre byer eller bygge dem bedre innenfor de gamle grenser? av Tryggve Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
16 november 19A6
1175
f.eks. sanering, hvorved den igjen fremskynder
sin egen verdiøkning.
Eller den vil få midler til overs til å støtte de
tiltak, som f.eks. modernisering av havnen, som
til eget og distriktets gagn kan senke vareprisene.
Og til gagn for landet vil dens kapitalskapende
evne vokse. Jeg tenker her ikke så meget på
kommunen, men på dem som i byen er i besiddelse
av de stedse voksende verdier.
Landet som i en sterk by må se en fordel for
det distrikt hvis sentrum den er, har all
interesse av at byen konsoliderer seg selv og ingen
interesse av at dens evne til det vannes ut ved
at den alltid legger under seg og bekoster
opp-arbeidelse av nye boligstrøk.
Fylket
Deres interesser faller til en viss grad sammen
med statens. Men de har en særinteresse i
skatte-forholdet. La gå at fylket får erstatning av byen
for fylkesskatten den før har mottatt fra
landkommunen. Den er imidlertid ikke tjent med det
fordi den (da der jo f.eks. er adgang til å gi
erstatning en gang for alle) bare får erstatning for
sit tap idag, og ikke for den stigning som
land-kommunens etter hvert voksende evne vil kunne
tilføre fylket.
Byutvidelsen kan derför, selv om erstatning
be-tales, til en viss grad stagnere fylkets økonomiske
evne, og dermed dets evne til å løse de
kommu-nikasjonsoppgaver som også kan komme byen
tilgode. Fylket har ingen interesse av at byen slår
landkommunen under seg eller svekker den.
Byen
I innstillingen om utvidelse av Trondheim av
1922 heter det: "For enhver som er kjendt med
byens forhold er det ganske innlysende at
Trondhjem nu er i nødtilstand med hensyn til
tomte-plass, både til industrielie anlegg og
boligbyg-ging."
Vel 20 års utvikling siden den tid har vist at
boligbygging like godt kan föregå i
nabokom-munen uten at noen lider ved det. Dessuten er
de tomter som står til disposisjon for
tettbebyg-gelse i byen på långt nær utnyttet.
Jeg tror at enhver skatteyter som tjener mindre
enn 5 000 kr. og har familje, er til belastning for
byens budsjett, og i hvert fall ikke gir
over-skudd. Byen har derför ingen skattemessig
interesse av å hindre arbeidere og funksjonærer i å
flytte utenfor bygrensen. Og de mere velstående
som jo henter sin inntekt i byen, må jo også
skatte for den i byen. Hva de betaler i
nabokom-munen er vel ikke så meget mere enn de koster
denne.
Av hensyn til boligbyggingen har byen ingen
interesse av byutvidelsen — snarere tvertom.
Anderledes stiller det seg med tomter til
industrielt anlegg. Større anlegg vil jo flytte sine
kontorer ut av byen. Og da de industrielie
anlegg i byens nærhet jo tildels vil være bygget på
de göder byen har skapt (kommunikasjoner,
havn m.v.), vil det være riktig at de gjennem
beskattningen deltar i utgiftene til disse göders
ved-likehold og utvikling. Men deres arbeidere og
funksjonærer kan helst eller like gjerne bo
utenfor byens grenser. Byens interesse ligger derför
bare på dette punkt. All annen utvidelse svekker
dens økonomiske evne og gjør den mindre dyktig
til å fylle sine egentlige oppgaver överför landet
og distriktet.
Byns borgere
Deres interesser skulle vel ligge i den økonomisk
sterke by, som har evne til å løse de sosiale
oppgaver. De har rett til å kreve av sin förvaltning
at den ikke oder byens midler til
virkeliggjørel-sen av storhetsdrotmmer. Jeg husker hva de sa i
Schweiz da jeg var der like før krigen. Napoleon,
sa de, ville gi Schweiz landutvidelse på
Syd-Tysk-lands bekostning. Men schweizerne svarte: "Hr.
Napoleon wir fühlen uns wohl in unserer
Kleinig-keit." Tiden har vel nettop der vist at en
økonomisk konsentrasjon har vært bedre.
Byens borgere har bare interesse av
byutvidel-ser så långt som de øker dens driftsmidler, dvs.
eventuellt med de tomter for den nye industri som
skal benytte seg av de muligheter byen har skapt
ved sin havn og sine kraftkilder. En kan her til
en viss grad tale om byens ’nedslagsfelt", dvs.
de industriområder hvis naturlige utførselssted
er byens havn.
En byutvidelse utöver dette skyter for byens
borgere ut i det blå en rekke oppgaver som f.eks.
sanering, ennå bedre renovasjon og sykehuser,
svømmehaller, ennå bedre biblioteker,’ støtte av
kunst og videnskap og månge andre ting. Den
gamle by blir som den er med alle sine mangler
og skjevheter. Grensene er åpnet, demningen brutt.
Vi får bare fortsette med å flikke på det gamle.
Byen vokser likevel i folketall, i storhet. Det gjør
seg i statistikken. Men til byens borgeres beste
er det ikke.
Landkommunene og landbefolkningen
Forutsetningen for at disse skulle ha fordel av
byutvidelsen måtte være at vi i byene hadde
långt bedre evne enn dem selv til å ta vare på
deres interesser. Men det gjelder ikke hvor
landkommunen har en ordnet förvaltning- også i
teknisk henseende. Og forøvrig fraber de seg selv
vår beskyttelse. Selv om deres förvaltningsapparat
ikke var så utviklet som i byene, så gjelder vel
her hva schweizerne sa om franskmennene: "Die
Franzosen sägen: Wir haben in Frankreich eine
gewisse Unordnung, aber wir fühlen uns wohl
dabei."
"Vi må skynde oss å utvide byen, for eliers
flytter alt folket ut i nabokommunen", sa en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
