Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 47. 23 november 1946 - Bør vi utvide våre byer eller bygge dem bedre innenfor de gamle grenser? av Tryggve Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
23 november 19 AG
1177
beviste jeg videre at hovedgrunnen til denne
dødens rike høst nettop var boligforholdene. Og
jeg mente at dette før eller senere måtte fore til
en radikal opprydding i den gamle by. Etter min
mening pålegger kjennsgjerninger som disse
samfundet oppgaver som ikke er til å komme förbi.
Men saneringen har også månge andre
oppgaver. Den skal ikke bare rydde bort de hus i
byen som ellers er av dårlig kvalitet. Den skal
også ta sikte på en bedre utnyttelse og regulering
av tomtene enn nå. Og resultatet vil ikke bare bli
at byens borgere får bo i sunne og gode boliger
og ikke for alltid i middelalderens sump. Den vil
også i realiteten i månge tilfeller kunne føre til
en større by, en indre byutvidelse fordi flere får
plass innenfor de samme grenser.
Hvor storbranner ikke har hjulpet til har
saneringen i de norske byer på meget få unntakelser
nær bestått i en sanering på papiret. Der gjøres
opp nye reguleringsplaner som smukt viser at
slik må det bli. Ønskeplaner altså.
Jeg tar som eksempel på denne metode som
teoretikerne mener vil føre til selvsanering}
regu-leringen av Östermalm i Stockholm. Den er et
eksempel på den vanlige form med betydelige
ut-videlser av gatebredder, utlegg av parkareal,
ut-luftning ved anlegg av en åpen skoleplass og
opprensning i kvartalenes kjerner.
Men hvordan skal en slik plan gjennemføres om
der ikke kommer ekstraordinære forhold.
Hvordan skal man ad selvsaneringens vei kunne tenke
seg at våre barnebarn eller barnebarns barn skal
få bo under gode forhold överalt i en by, at de
skal bli befriet for den fare som slette boliger er
for deres helbred og livslengde?
Nei, man når det ikke ad den vei. En ting er
nemlig helt på det rene, og det er at uten
samfundets inngripen og støtte vil slekten om
hundre-de eller to hundrede år ikke være stort lengere
kommet på det område enn nå. Bare der hvor
forholdene gjør en ombygging lønnsom, bare der
vil noe nytt og sunnt oppstå ad selvsaneringens
vei. Eller man vil en og annen gang oppleve noe
lignende som en rådhusregulering i Oslo. I
East-end hvor der bare er boliger, i de tränge og
sol-løse veiter vil alt bli stående som før. Medmindre
samfundet selv företar en radikal opprensning.
Sporsmålet er her først og fremst: "Hva vil vi
öfre på folkehelsen?" Vi har da ellers vist oss
nokså velvillige överför helsemyndighetene.
Og hva vil vi öfre på en indre byutvidelse? Jeg
er enig med stadsarkitekt Leche når han antyder
samfundets moralske plikt til å hjelpe til her
fordi, som han sier: "Den olämpliga bebyggelsen
har ju uppkommit i första hand genom att staten
har försummat byggenskapen och icke i tid givit
nya regler som hindrar ett dylikt osunt byggande.
I andra hand kan det också få sägas bero på att
kommunen icke heller riktigt har följt med
utvecklingen."
Og oppgaven er slett ikke uoverkommelig. Det
gjelder bare en gang å begynne, å stille saneringen
opp som et fast program i byens förvaltning.
Jeg tar her frem en spesiell oppgave som
opprensning av veitene i Trondheim, og viser et
eksempel fra noen storkvartaler der, hvor der
vesentlig er boligbebyggelse (fig. 2). Biidet trenger
ingen større kommentar. Enhver kan se hvor
solen er sluppet inn etter oppryddingen, og
hvor-ledes der inne i boligkvartalene kan skapes indre
grøntarealer med lekeplasser for barn. En vil
også se at en ved en slik opprensning ikke bare
Fig. 1. Antal døde pr. 10.000 innebyggere i de forskjellige
bystrøk i Trondheim (gamlehjem ikke medtatt).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
