Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 37. 13 oktober 1951 - En sivilisasjon som har knyttet sin skjebne til teknikken, av Edgar B Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
IS oktober 1951
823
traktet ikke så forbausende. For det er unektelig
noe i hele opplegget, noe i den forstyrrede
bar-bers hele oppførsel som tyder på at hvis det i
det hele tatt driver mot noe, så driver det mot
en spinnemaskin.
Det er sindrig og skarptenkt og alt det der, men
det er klart og opptrukket. Det er folk som vet
hva de vil, vet hva de er ute etter.
Dette er ikke vår tids metode. Det er ikke slik
de virkelig store og avgjørende ting blir til i våre
dager.
Han skulle også ha blitt temmelig overrasket,
den ærverdige Maxwell, der han satt med sine
tegn, hvis du hadde kommet inn i hans
studer-kammer og sagt: Morn, Maxwell, du sitter og
strever med denne kringkastingen ser jeg. Men
nå må du også skynde deg. Folk tar til å bli
utålmodige, de gnåler etter den hver dag. Husk,
det er ikke mer enn seks uker igjen till V.M. på
skøyter.
Det er månge ting som "ligger i luften", men
radioen hører ikke til dem. Der er ingen
etter-spørsel etter en slik ting — på forhånd. For den
eksisterer ikke engång i drøm eller fantasi.
Men i det øyeblikk den også intet anende
Maxwell på et papir skriver ned sin
"bølge-løsning av de elektro-magnetiske likninger", så
er radioen der, selv om ingen, selv da, vet det.
For i en verden med en teknikk så vaktsom og
handlekraftig som vår, virker slike papirtegn
som et manende signal. Vegen fra en påvist
teoretisk mulighet til den fysiske virkeliggjørelse er
kort. Av Maxwells mirakuløse tegn må og vil
radioen fødes i tidens fylde.
Og verden må ta imot den. Der er i
virkelig-heten intet valg. Skapt som kime av en intet
anende teoretiker — og en intetanende verden
får tingen i hodet, enten den vil eller ei. Enten
den synes det er en himmelens gåve eller en
redsel over alle redsler. Dette er mekanismen i
det man i vår tid kan kalle "det påtvungne
frem-skritt".
Å si at verden får radioen i hodet, er forresten
et tamt og dessuten lite dekkende uttrykk. Det
oppstår en ny verden.
Og denne nye verden går videre — mot en ennå
nyere som går til storm mot forestillinger der
selv for en Maxwell var sakrosankte.
Vi har tidligere møtt artilleriet ved en
betyd-ningsfull idéhistorisk korsveg. Ved et nytt kritisk
vendepunkt dukker det nå opp igjen. Denne gang
som et miniatyr-artilleri, med prosjektilene så
små at de ville ha vakt en ubetvingelig
munterhet hos de gamle kanonerer. Men munterheten
ville brått ha forstummet. For under disse
pro-sjektilers bombardement styrtet ikke bare en
festning, en by, men en hel forestillingsverden i
grus.
Den første av disse miniatyrskyttere som fikk
treff var Ernest Rutherford. Med
utløpshastig-heter som var uhørte i artilleriets historie, skjøt
han ut sine a-partikler, så små at de er usynlige,
men med synlige spor i det Wilsonske
tåkekam-mer. Og han träff den minste skive som er brukt
ved noe skytterstevne, ett enkelt kvelstoffatom.
Med katastrofale følger, særlig forsmedelig for
det atom som i denne forgjengelighetens verden
var det eneste uforgjengelige, selve
udelelighe-ten personlig. Men ct-partikkel-bombardementet
bräkte også atomet inn under forgjengelighetens
lov. Da Rutherford träff, gikk atomet i stykker.
Det foreligger ikke noe om at Rutherford på
hjemvegen fra laboratoriet hin dag i 1919 møtte
en venn. Men han kunne ha inøtt sin venn Smith,
og han kunne ha sagt til hain: "How do you do,
old man, i dag kan De tro jeg iakttok noe
interessant, en atomsprengning!" "De sier ikke det,
virkelig et helt atom? Det e’kke dårlig." "Ja, det
kan bli flere, Smith, kanskje en syv, åtte
stykker." — "Syv, åtte — da begynner det virkelig
å bli noe av det, hva, Rutherford? Jo, jo, sann,
dere vitenskapsmenn, dere mangler ikke sans
for småtteriene, det får en si."
Og så med et ansikt i litt mer høflig-interesserte
folder: "Dette er vel et interessant spørsmål, kan
jeg tenke?"
Og Rutherford: "Jo, det er virkelig et
spørsmål av åtskillig teoretisk intresse."
"All right, Rutherford, so long. Ufyselig vær
om dagen, sikkert mer regn til natten, cheerio!"
Gikk det en gysen nedover ryggen på vennen
Smith i denne stund? Neppe — og i tilfelle
nær-mest pågrunn av det ufyselige vær og tanken på
det mere regn til natten.
Og Rutherford selv? Hørte han i det fjerne en
brølende detonasjon, så han gjennom sitt
tåke-kammer, og videre bakom, det hvitglødende
helvete, redselens nakne gru over Hiroshima?
Nei, selv stifinneren Rutherford visste lite om
hvor stien gikk og vegen førte hen. Han kunne
ikke ane at han i virkeligheten hadde stilt en
uforberedt menneskehet överför det
skjebne-tunge spørsmål: Kan vi sprenge det lille atomet
uten å sprenge en hel verden?
Rutherford kunne nemlig ikke förutse at femten
tusen millioner kröner skulle pumpes inn i de
videre forsøk, at dette ville konsentrere femti års
vitenskapelig og teknisk arbeid innenfor femti
måneder. Da disse femti måneder var gått,
rev-net solskinnsdagen over Hiroshima med et drønn
som skaket opp en hel verden. For da gikk
krigs-teknikken — da som så ofte før faseforskjøvet
föran fredens — da gikk krigsteknikken alene
over terskelen inn til sin atomalder.
Tanken går kanskje tilbake til den hypotetiske
aftentur 26 år tidligere: "Jo, det er virkelig et
spørsmål av åtskillig teoretisk interesse." For nå
er det ikke lenger ett av spørsmålene. Det er
selve spörsmålet, det MENE TEKEL på veggen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
