Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 37. 13 oktober 1951 - En sivilisasjon som har knyttet sin skjebne til teknikken, av Edgar B Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
822
TEKNISK TIDSKRIFT
ler. Reservedel-idéen, forutsetningene sine qua
non for den senere masseoppsugning av
industriprodukter, for at 80 millioner biler kan rulle
över alle kontinenter, i det hele for vår tids
ver-densomspennende tekniske servise.
Arméen som skapte kanonen, og dermed alt i
det 14. århundrede en eksplosjonskraftmaskin —•
som riktignok i sin sylinder istedenfor et vanlig
stempel skjøv en kule i et lite produktivt øyemed
— men som likevel ikke i prinsippet er
for-skjellig fra den motor som 500 år senere var
kallet til å revolusjonere hele fredens teknikk og
gi navn til en ny epoke. Men krigen kom først.
Krigens teknikk gikk inn i sin motoralder i det
li., fredens teknikk først i det 19. århundre. Hva
denne enorme faseforskyvning på 500 år har
betydd for hele vår kulturutvikling lar seg
vanske-lig vurdere.
Det lød dengang røster — kjenner vi dem igjen?
Ta kruttet ut av dedestruktivemaskiner og legg
det inn i de byggende. Og pussig nok var den
første fredsmotor en ikke særlig brukbar
krutt-motor, konstruert av to berømte menn Christian
Huyghens og Denis Papin før det 17. århundre
rant ut.
Men denne faseforskyvningen mellom de to
tek-nikker manifesterer seg på et annet vesentlig
punkt hvor krigsteknikken innvarsler noe som
det her er min hovedhensikt å forfølge, fordi det
etter min innerste overbevisning vil avgjøre
menneskeslektens skjebne på godt eller ondt.
Ved de første kanonene var smellet det viktigste.
Det nedbrøt det man kaller fiendens moral. Men
kulene träff bare sjelden. I den prisverdige
hen-sikt å nedbryte fienden også fysisk, tok man sin
tilflukt til beregningen, til ballistikken. Men
bal-listikk er mekanikk, og mekanikk er vitenskap.
Dermed fikk teknikk og vitenskap det vi på
norsk kaller "fast følge". Senere ble de forlovet
og lever nå i et fruktbart og lykkelig ekteskap.
Om dette ekteskap også skal bli til lykke for
oss, er det ikke helt betydningsløse spørsmål
som de kommende uker, måneder, år muligens
skal gi svar på.
Hvordan arbeider så denne naturvitenskapen
som i vår tid mer enn noensinne er blitt en
sti-finner for teknikken. Den borer og gräver. Den
borer seg ned mot det den på hvert trinn kaller
det minste, gräver seg inn mot det den i dag tror
er det innerste, for i morgen å oppdage noe
bakenfor det.
Når man slik opptrevlende og analyserende
trenger ned mot det minste og innerste og en
stund försvinner under det synliges overflate,
der nede i dypet företar noe hokus-pokus og så
kommer tilbake til overflaten med resultatet, ja
så virker det ofte så himmelropende
overras-kende. Som en trolldom.
Der sitter en teoretiker, en av det nittende år-
hundres største, James Clark Maxwell, ved sitt
skrivebord og analyserer seg inn til det innerste
og underliggende i den elektromagnetiske
feno-menverden. Skriver tegn på papiret, symboler
som inneholder i seg den hele fenomenmasse i
en slik mirakuløs fortetning at det fikk en av
hans store samtidige, Boltzmann, til å utbryte:
Er det da en gud som har skrevet disse tegn!
Han arbeider med disse tegnene. Han skriver,
regner, grubler. Plutselig rykker han til. Der er
noe som lever der på papiret. Der er noe som
stiger og faller, noe — han vet ikke hva — som
pulserer, svinger, bølger som brer seg ut
gjen-nom rommets strandløse osean.
Disse bølger hadde ingen anet, ingen
fornem-met, ingen virkeliggj ort. Men nå sio for den
over-sanselig lyttende genius dette mysteriøse
bølge-slag og sendte sine krusninger utöver — på et
papir, i et tankesyn.
Men i det øyeblikk en med denne vitenskap
jevnbyrdig teknikk trekker den virkeliggjørende
konsekvens av dette, står en intetanende verden
plutselig överför en helt ny og omveltende
realitet.
For der på det beskrevne papir og i den
erkjen-nende tanke, der lå — uventet, overraskende,
trolldomsaktig — radioen. Der lå
ettermiddags-konserten, nyhetene og familiekvelden. Men der
lå også SOS-ropene over havene. Der lå radarens
ørneblikk gjennom tåke og yr. Der lå
fjernsty-ring av fly, prosjektiler og raketter. Der lå kort
sagt hele den magi som i et nu trykket jorden
sammen til en tennisbali.
Den förening av kunnen og viten som i våre
dager representeres av en høyt utviklet og
raffi-nert teknikk, som gjennom en intim kontakt
stadig inspireres av en mer og mer dyptpløyende
vitenskap, det er denne union, denne
tekno-vitenskap som har gjort vårt århundre til de
store overraskelsers, det absolutt uventedes
århundre.
Under vitenskapens førerskap søker vi — og
finner. Men — og det er ikke helt uvesentlig —
vi vet ikke hva vi søker, og ane derför heller
ikke hva vi kommer til å finne. Til denne
kjenns-gjerning er kanskje, når alt skal summeres opp,
menneskehetens skjebne knyttet.
Når en fiffig barber i 1750 ga seg i kast med
å oppfinne en spinnemaskin, så så han nøye etter
hvordan de spant på en rokk. Så laget han
sind-rige hjul og stenger som snurret og vred på seg
for å ettergjøre dette. Men så brast tråden, og
det måtte inn et ekstra hjul og en liten
hjelpe-stang. Idéen til dette fikk han kanskje da han
satt avkledd på sengekanten. Med et jublende
Eureka sprang han ned til rotet sitt i kjelleren og
ga seg til å oppfinne istedenfor å sove.
Til slutt fläsket det seg — det gjør slikt i regelen
— og det ble en spinnemaskin ut av det. Nettopp,
det ble en spinnemaskin! Og det er jo rett be-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
