Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 6. 12 februari 1952 - Hvorfor Norge allerede har en atomreaktor, av Gunnar Randers
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
122
TEKNISK TIDSKRIFT v
en kulturnasjon. Det gjøres ikke bare ved å
trykke flere bøker per hode enn andre land, eller
ved å studere sin egen fortid eller søke tilbake
til sin gamle nasjonale egenart, — men ved å
sørge for å være med å forandre verden! Og helst
til det bedre.
Den nye energikilden .
I atomenergien er vi vitne til et prinsipielt nytt
teknisk fremskritt. Månge vil si at tekniske
frem-skritt har vi hver eneste dag, og det er ingen
grunn til å fremheve atomenergien så voldsomt
fremfor en ny mixmaster eller vaskemaskin. I
virkeligheten er det en ganske vesentlig forskjell.
Det er vanskelig å peke på noe annet tidligere
teknisk fremskritt som kan sis med sikkerhet å
ha hatt samme fundamentale betydning. Jeg skal
prøve å forklare grunnen til dette.
Det er i dag stort sett enighet om at tilgang til
energi er nøkkelen til så å si alt som gjøres og
utrettes i verden. Når det gjelder å fremstille
metaller av råstoffer, er det energi som trengs.
Når det gjelder å bevege skip over havene, er det
energi det er spørsmål om. Når det gjelder å låge
et fly med stor aksjonsradius, er det energi som
er avgjørende. Selv for husmoren, som vil ha
klærne vasket automatisk, deigen blandet og
huset oppvarmet, er det bare et spørsmål om
energi.
Hittil har all energi som har vært utnyttet på
jorden, stammet fra solen. Dette gjelder alle
former for energi, og det gjelder alle steder hvor
energi har vært utnyttet. Den energi vi får ved å
brenne ved, er produsert ved absorbsjon av
solstråleenergi i levende planter. Når vi brenner
kull, er det fremdeles oppmagasinert solenergi
fra fjerne tiders planteverden. Det samme
gjelder all olje som brennes i skip og bensin som
brennes i biler. Den elektrisiteten som driver
våre elektriske jernbaner, som värmer opp våre
hus, den kommer her i landet fra vannfall. Men
vannfallene ville hurtig tørre ut hvis ikke
solenergien sørget for å fordampe vann fra havets
overflate, løfte dampen opp som skyer og blåse
skyene inn over land hvor de slipper fra seg sin
vannbeholdning i sjøer og magasiner. Kort sagt,
all anvendt energi kommer fra solen.
Da den første beskjedne uranreaktor ble satt i
gang i Chicago i 1942, ble for første gang i
jordens historie energi produsert som ikke
opp-rinnelig var eksport fra solen. Det lager av energi
som finnes inne i atomkjernene, er blitt plasert
der en gang i fjern fortid, for omtrent 2 000
millioner år siden, da hele universet sannsynligvis
var et uordnet, varmt virvar av løse
atompartik-ler. Inntil uranspaltningen ble gjennomført og
utnyttet i uranmiler eller uranreaktorer, hadde
det aldri vært mulig å forsyne seg av dette
energi-lageret.
I alle kjemiske reaksjoner, som når dynamitt
eksploderer eller en vedpinne brenner,
fremkom-mer energien ved at atomene omarrangerer seg
i nye grupper. Når vi får energi ut av en
uranreaktor, fremkommer denne ved at selve
uran-atomets kjerne deler seg i to. I de vanlige
kjemiske reaksjoner förblir selve atomkjernene
full-stendigt uberørt. Dette er den store og
prin-sipielle forskjell på de to energiarter.
Men det er en annen meget vesentlig forskjell.
For hvert kullstoffatom som brenner i en
vedpinne, fremkommer rundt regnet tre eller fire
så-kalte elektronvolt av energi. En elektronvolt er
atomfysikerens vanlige enhet for energi og er
av størrelsesorden hundredelen av en billiondels
billiondels kilowatt-time (1 eV = 4,4 • 10"26 kWh).
Når et uranatom spaltes, fremkommer også
energi, denne gang ikke et par elektronvolt, men
omtrent to hundre millioner elektronvolt. Når
man tenker på at sprengstoffekspertene ned
gjennom alle tider tilsammen har greidd å øke
effektiviteten av kjemisk sprengstoff omtrent
ined en faktor 10, forstår man at det er en ganske
vesentlig förändring plutselig å operere med en
faktor på hundre millioner.
Det er ingen tvil om at atomenergien er
kommet for å bli. Det ville være en alvorlig
feil-tagelse å tro at dette er en fase som vil være over
om noen få år og som det kanskje vil lønne seg
ikke å öfre for meget tanke på. I virkeligheten
er det slik at i de fem-seks årene som er gått
siden verden i alminnelighet ble kjent med
eksi-stensen av atomenergien, har det föregått en
vold-som utvikling. Flere av de muligheter som ble
diskutert som usikre utopier den gang, er nå
realiteter eller meget nær realiteter. Det er ingen
som lenger tviler på at det er mulig å drive et
elektrisitetsverk med atomenergi. Eller et fly.
Eller et skip. Det er i dag bare spørsmål om
tidspunktet.
Likeledes er det ingen i dag som tviler på at de
biprodukter av atomenergien som kalles
radioaktive isotoper, kommer til å få innflytelse i
nesten alle grener av teknisk, vitenskapelig og
industriell utvikling.
Hvis alt dette er riktig, er det klart at det er
lite valg for et land soin ønsker å fortsette å
regnes som et sivilisert land. Et land hvor det
ikke eksisterer kjennskap til hele den tekniske
bakgrunn som atomenergien bygger på, vil om
få år bli i samme stilling som et land soin i dag
ikke har den tilstrekkelig tekniske bakgrunn til
å bruke elektrisk kraft. Et slikt land kan
fremdeles produsere fremragende kunst og poesi, men
det vil snart bli glemt som kulturland og gå over
til å bli interessante forskningsfelter for
histo-rikere og arkeologer.
Norge behøver en atomreaktor
Det er riktig at arbeidet med atomenergien
kre-ver store tiltak som det kan være vanskelig for
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
