Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 14. 8. april 1927 - Endringer i vår vassdragskonsesjonslovgivning, diskusjon (forts.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Erfaring viser at utbygning av relativt mindre vannfall
med held har vært utført for helt norsk regning, men det
ligger såvidt jeg kan forstå helt utenfor praktisk politikk
å tenke sig vannfall av høieste størrelsesorden (100 000 HK
eller deromkring) utbygget for helt norsk kapital innenfor
et tidsrum, som har interesse for oss idag, som vi nu kan
overskue og som vi plikter å benytte på den best mulige
måte. En reel begrunnelse for å tilstå lempninger for
relativt mindre vannfall, ligger deri, at utbygningen av
disse nedvendigvis blir dyrere pr. enhet enn ved utbyg
ningen av de storre vannfallskomplekser. Denne ulempe
bør man derfor søke å utjevne, og det kunde altså på en
praktisk måte skje, f. /eks. ved den av Bryggeså foreslåtte
fritagelse for hjemfalsrett for disse fall.
Der er imidlertid en side ved spørsmålet om vannkraftens
nyttiggjørelse her i landet som vi ennu ikke har drøftet
i aften, men som er intet mindre enn avgjørende for de
selskaper som tenker på å gå til utbygning av norske vann
fall, nemlig våre fortvilede skatteforhold. — Ingeniør Ove
Collett holdt ifjor i P
. F. et foredrag, om ,,vår vidunderlige
vannkraft”, og påviste heri, stettet av attest fra ingen
mindre erin den tidligere ligningschef i Oslo, at de bereg
ninger han hadde satt op for beskatningav store inntekter
her i landet var av den art at ethvert fornuftig menneske
må holde sig lengst mulig borte fra et land hvor denslags
forhold hersker. For å nevne det i tall, blev det påvist
at skatten vil variere mellem 50 og 105 % av. nettoinn
tekten. Med andre ord: hvis man efter lykkelig å være
kommet gjennem alle forberedende stadier og ender med
å regne ut en viss større nettofortjeneste, så tar altså stat
og kommune hele profitten og putter i sin lomme. Det er
mig bekjent at dette foredrag og særlig denne passus om
skatteforholdene i Norge er oversatt til en rekke fremmede
sprog.
. Under de finansielle forhold vårt land lever i nu og ialfall
en menneskealder fremover, takket være den store offent
iig og kommunale gjeldsbyrde, som må betales, må det
imidlertid være klart at man/ikke kan la denne tilstand
som holder foretagsomheten absolutt borte fra våre virke
lig store utviklingsmuligheter, herske videre, såsant der
overhodet finnes vei ut av uføret. Heldigvis finnes der en
sådan vei, nemlig den ordning for konsedering av vann
kraft, som er knesatt ialfall i et eksempel, nemlig av våre
frender islendingene. Man har der innset hvad vi ennu
ikke har gjort, at man må åpne adgang for den som skal
bygge op en ny bedrift, til å kunne kalkulere driftens lønn
somhet. Jeg har påvist at dette er ganske umulig hvor
norske vannfall spiller en avgjørende-rolle. Kfr. foran
nevnte skattesatser. På Island er der truffet bestemmelse
om at det hele forhold mellem industriselskapet og det
offentlige, nemlig statsskatt, kommuneskatt og avgifter
avgjøres underett ved betaling av et visst antall kroner
pr. utnyttet års-hestekraft. I det foreliggende tilfelle begyn
nes der med kr. 3, som senere stiger til kr. 5 pr. anvendt
HK år — en ordning som. gjelder ’hele konsesjonstiden,
60 år. Fordelene ved denne ordning er iøinefallende, særlig
i retning av å skape et godt og tillitsfullt forhold mellem
de stedlige autoriteter og industriselskapet. Der eksisterer
nemlig meget hyppig, for ikke å si næsten alltid det forhold
som også påpekt av statsministeren i foredraget, at det
ved et vannkraftanlegg fremstillede produkt er et halv
fabrikat som faktureres til moderselskapets fabrik i utlandet
før en så lav pris at der ingen fortjeneste blir å beskatte.
I sådanne tilfelle vilde altså. den mest nærgående gransk
ning av selskapets bøker ikke kunne bringe noget gledelig
resultat for kommune ’eller stat i form av skat. På den
annen side er det mig bekjent at et stort utenlandsk industri
koncern som har hatt under den alvorligste overveielse
å etablere en meget storstilet virksomhet her i landet,
basert på vannkraft, at dette selskap er villig til å strekke
sig langt for om mulig å få etablert en tilstand som ikke
fra fødselen av har alle disse svakhetsmomenter som nettop
er påpekt. Saken blev muntlig forelagt arbeidsdeparte
mentet for et par år siden, således at man har hat god tid
til at sysle med tanker av denne art. Jeg er fuldt opmerksom
på at ordningen før Nørges vedkommende eventuelt krever
en ny lov, men i den retning har vi jo vist os meget produk
tive, så det kan vel under ingen omstendighet påberopes
som nogen hindring hvis ordningen forøvrig medgis å bringe
fordeler. Ikke bedre enn jeg ser er landets behov nu og ide
nærmeste årtiere fremover for stigende og snarest mulige
intekter så stort, hvis ikke de nuværendebedrifter helt
skal kveles av skattebyrder, at en losning som den påtenkte
trenger sig frem i aller forste rekke, således at det av alle
vedkommende myndigheter kan bli undersøkt og fastslått
om denne vei for Norges vedkommende er gangbar eller ikke.
Så var det spersmålet om kapitalens nasjonalitet.
Det er et særkjenne for all vannkraftutbygning at den
krever veldige kapitaler, og da vårt land vel uimotsagt
må sies å vere et kapitalfattigt land, skulde det synes å
ligge ner å komme til den konklusjon at utbygning av
vannkraft må være et for den sparsomme norske kapital
meget vanskelig felt. Dertil kommer at den sparsomme
norske kapital som finnes, den optreder ubeskyttet og i
uorganiseret form :på eierens private hender, idet vi ikke
har banker eller finansinstitusjoner, hvis bestemmelse
det er å ta op nye saker efter en forutgående grundig teknisk,
finansiell og kommersiell undersøkelse. De norske banker
holder sig helt på passiven. Den fremmede kapital derimot
som i og for sig forekommer i ganske andre dimensjoner,
den har netop disse fordeler: å kunne optre i samlet form,
utstyrt med alle fornødne organer. Det må derfor være
klart at hvis vi overhodet vil ta op tanken om i størst mulig
utstrekning å nytte norsk vannkraft ved hjelp av norsk
kapital, da synes det førte skridt at måtte være å etablere
et finansinstitut eller å skape et finansielt instrument på
norsk grunn, som nettop er anlagt på å løse den her fore
liggende opgave. Erfaring viser at der efter behov oprettes
banker for spesielle giemed som f. eks. Fiskeribanken,
Skibshypothekbanken, Kommunalbanken o. s. v. Hvad
skulde vere rimeligere enn at man også skaffer sig en vann
kraftbank? Der foreligger fra et par år tilbake betydelige
forarbeider til denne og der var i sin tid tale om at ta den
frem til behandling i Stortinget samtidig med kommunal
banken. Men utviklingen har medfort at kommunalbanken
idag er knesatt .og vil begynne sin virksomhet ont ganske
kort. tid, mens vannkraftbanken, hvis opgave vel må sies
å vere minst like stor og viktig, tilsynelatende er stillet
helt i bero.
Direktør N. Traaholt
:
Som representant for norske elektrisitetsverker vil jeg
rette en hjertelig takk til hr. statsminister Gunnar Knudsen,
for at han har tatt op disse spørsmål her. Likeledes vil jeg
takke tidligere generaldirektør, hr. Stuevold-Hansen, for
de meddelelser han har gitt om sitt syn på konsesjons
spørsmålene nu. å
Det kan ikke nektes at vi téknikere har hatt en bestemt
følelse av at administrasjonen har opfattet konsesjons
lovene derhen, at det gjaldt om å kunne pålegge konses
sjonæren flest mulige og strengest mulige vilkaar.
—Nu,
vi har vært den ene part i saken, så vår objektivitet kan
jo draes i tvil. Men faktum er, at vi nu er kommet derhen
at utenlandske selskaper får bedre vilkår enn norske og at
norske kommuner finner det helt uansvarlig å akseptere
de opstillete vilkår. Det har utvilomt manglet den rette
forståelse av den-:virksomhet som utføres ved utnyttelsen
av vår vannkraft.
Men om vi nu får en bedre forståelse, gjelder det da ikke
at vi binner den fast slik at den ikke igjen kan skremmes
vekk? — Konsesjonslovene er avfattet meget rummelig
og det var sikkert nødvendig å ha et stort spillerum til å
begynne med, men nu har vi da-snart 20 års erfaring.
Jeg skal ikke komme inn på detaljer, men vil kun feste
opmerksomheten ved en liten bestemmelse som tilsynela
tende ser ubetydelig ut men i virkeligheten er meget viktig
nemlig: Lovens adgang til ,,under serlige omstendigheter”
å kunne pålegge yderligere vilkår. I en samtale med fhv.
generaldirekter Stuevold-Hansen opsummerte jeg konse
sjonslovene således: ,,Der er vilkår som skal, andre som
ber, enkelte som kan pålegges, forevrig kan Hovedstyret
opstille de vilkår det finner for godt”. Genedirektøren svarte:
,,Jo det er nok riktig det”. Nu, det var delvis’sagt i spok,
men der lå dog alvor bak. Min opfatning er, at det er på
den måte konsesjonslovene virkelig er praktisert.
I denne forbindelse vil jeg nevne et av. konsesjonsvil
kårene for Hjartdøla. Som statsminister Knudsen nevnte,
128 TEKNISK UKEBLAD Nr. 14 - 1927
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
