Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 30. 29. juli 1927 - Trekk av Vestlandets industri, av Th. N.-E.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
å
Hvad skogen og trevirket betyr for Østlandet, har siøen
og fisken vært for Vestlandet. Men ikke alltid har dette
vært tilfelle; sin næring har vestlendingen selvfølgelig be
standig for den alt overveiende del tatt fra sjøen, men
også der borte disponerte man i sin tid over veldige
skogforråd. Disse blev dog så tidlig som i det 14. århundre
uhyggelig redusert av hanseatiske voldsmenn. Hele kyst
strøket sønnenfor Bergen var gjenstand for deres ødeleg
gelser. Allerede i 1370 svarte kong Håkon. på de klage
punkter, stederne ved Østersjøen fremsatte mot ham og
hans far Magnus; med en rekke kontrapunkter, hvoriblandt
også at hanseatiske kjøbmenn under fred og trygghet
hadde brent en masse av hans og hans undersåtters eien
dommer og skog helt op til Sogn. De forkullete stammer og
røtter som finnes i myrene og torvjorden på disse kanter av
landet, skriver sig sannsynligvis for en stor del fra hanse
aternes herjinger, som gav skogene et avgjørende knekk.
Heller ikke kysten nord for Bergen fikk være i fred for disse
ugierningsmenn. I årene 1392 og 1395 herjet de hele kysten
på det voldsomste; og skogen brente de dels for å avskrekke,
dels for å odelegge materialer for nye skib. I Nordal preste
gjeld i More går sagnet, at hele skogarealet på søndre side
av Nordalsfiord og langs Valsbygden skal være avsvidd.
Allikevel må der ha væit adskillig skog igjen derberte.
Det var nemlig Bergen og Vestlandet som gikk i spissen da
trelasteksporten fra midten av det femtende århundrede be
gynte å skyte fart. Men det varte ikke lenge for hollenderre,
som hadde hugget ut sine egne skoger og trengte tømmer til
peler under sine bygninger, til demninger og skibsbygnings
materialer opdaget Øst-Norges rikdom på trevirke — og
Vestlandets. rolle som eképorrør,var utspillet. Det som nu
er igjen er vesentlig løvskog og kan ikke danne grunnlaget
for nogen sterre treforedlingsindustri. Regner man kysten
fra og med Rogaland ti! og med Sør—Trøndelag til Vest
landet, så har dog også denne del av Norge enkelte trefor
edlingsbedrifter av betydning. Ved Bergen ligger Alvøens
papirfabrikk med en årsproduksjon av finere skrivepapir
på 400 tonn og Sævareid kartong og pappfabrikk, som
produserer 3000 tonn pr. år. I Møre har vi Enge tresliperi
med en årsproduksjon på 14000 tonn, i Sør-Trøndelag
I.undeimo bruk som produserer 1500 tonn kartong, Ranheim
papirfabrikk med en produksjon på 9000 tonn og Trond
hjems papir- og pappfabrikk med 800 tonn. Men Sør-
Trøndelag hører jo egentlig ikke med til Vestlandet, ellers
vilde man kunne tale om en viss vestlandsk industri allerede
i det 16. og 17. århundrede da Løkken og Selhu kobberverker
optok driften. Det virkelige Vestland fikk vel, bortset fra
skifer- og stenbrudd, ferst efterat celiulosefabrikkene efter
1900 begynte å bruke svovelkis til fremstilling av sulfit
luten, en ordentlig grubedrift på Sterdø. Cellulosefabrik
kenes behov for kis vokste nemlig fra 15—20 000 tonn pr.
år i århundredets første femår tii ca. 40 900 tonn i femåret
1905-—10
Bortset fra ,hjemmeindustrien” og et sukkerraffineri
anlagt i Bergen i midten av det 18. århundrede, er det først
fra midten av forrige århundrede man kan tale om en mere
fabrikkmessig industri. Merns bondene inntil ca hadde malt
sitt korn seiv, begynte enkeite, serlig på Bergenskanten å
ta hjem korn fra utlandet til formaling for salg, og en rekke
såkalte ,,handelsmøller” blev anlagt. Vaksdal mølle har
derfor en efter norske forhold gammel tradisjon å bygge på
og bergenserne kan glede sig over at den visstnok også er
TREKK AV VESTLANDETS INDUSTRI
Skandinaviens største. Allerede i 1909 formalte denne ene
bedrift 70—80 mill. kg eller nærmere 20 % av vår samlede
formaling på 400 mill. kg. | :
At Vestlandet tidlig kom med på skibsbygningens område
er jo nokså innlysende. Mange av våre stolteste seilskib
blir bygget derborte, og da dampskibene. kom, fulgte vest
lendingen godt med. Det var bergensere som fikk landets
første privatdampskib ,,Oscar” i 1828, men. det varte ennu
længe før man selv gikk til bygning, først av treskrog
med dampmaskin, senere jernskib. I 1854 bygget Trond
hjems :skibsverft hjulbåten ,Nidelven”, treskrog med
maskineri fra Trondhjems mek. verksted, og tre år senere
bygget Bergens mek. Verksted fra skrog til maskineri
dampskibet ,,Bygdø” Men det blev ikke de gamle seil
skibsbyggerier som kom til å delta i overgangen fra seil
til damp, fra tre til jern og stål. Bare to av våre verfter
klarte dette, interessant nok var det ene det av John Hauge
i 1869 i Haugesund anlagte skibsbyggeri, det senere A/S
Haugesunds jernskibsbyggeri. Ellers blev det helt nye
bedrifter som her kom til å føre an, mekaniske verksteder
som først/tok op reparasjoner av dampskib eller blev anlagt
for å utføre sådanne, og efterhvert gikk over til selv å
bygge. Her fulgte Vestlandet godt med, av de 8 verksteder
for reparasjoner av skib og skibsmateriell vi hadde i 1874
lå ett i Stavanger, Stavanger støberi og dok, som 1 1881
bygget sitt første skib, et i Bergen, Bergens mek. verksted
med sitt første skib allerede 1 1857 samt Trondhjems mek.
verksted, som bygget sitt første skib i 1870. Landets eldste
private terrdokk blev påbegynt ved Bergens mek. verksted
i 1856 og er nu efter flere utvidelser 82 m lang. I 1872
blev terrdokk anlagt
i Laksevåg ved Grans skibsverft.
Til denne ydet staten et tiuskudd på 5000 daler for at den
skulde mjøres stor nok for marinens fartøier. Året før
hadde Trondhjem fått sin første tørrdokk, som i 1849 blev
overtatt av Trondhjems mek. verksted, som oprinnelig var
en ;dampmølle” i forbindelse med smie og jernstøperi,
nien efter hvert utviklet sig til et moderne stålskibshyggeri.
— Da virkelig moderne nybygning av nogen betydning
satte inn, var Bergensverkstedene, Bergens mek. verksted
og Martens, Olsen & Søn, senere Laxevaag maskin- og jern
skibsbyggeri med blandt de ledende. Vårt størst anlagte
skibsbyggeri tilhører også Vestlandet, nemlig Rosenberg
mek. verksted. ; -
Under krisen oplevet jo våre skibsbyggerier en enestå
ende blomstringsperiode, bestillingene strømmet inn og
mange utvidelser blev planlagt og også delvis gjennemført.
Men krigens slutt og den påfølgendekrise blev et hårdt
slag — mange kontrakter blev brutt og de påregnete penger
kom ikke inn. Vi vet alle hvordan det er gått med Rosen
berg. Men også de øvrige verfter har hatt store vanskelig
heter å kjempe mot — de fleste bestillinger går jo ti! utlan
det. Det er derfor lite av nybvgning her hjemme. I fem-’
årsperioden 1919—24 bygget Stavanger støperi og dokk
10 lasteskib på tilsammen 13000 tonn med en gjennem
snitlig arbeidsstyrke på 247 mann. Bergens mek. verksted
satte samtidig 9 skib på tilsammen 16 000 tonn på vannet
gjennemsnittlig arbeidsstyrke 260 mann. Laksevåg møtte
op med 10 skib på i alt 14 000 tonn og Rosenberg med 4
nå tiisammen vel 5000 tonn.
Den mest typiske vestlandsindustri er dog hermetikk
fabrikasjonen. Denne industri så merkelig nok dägens lys
på Østlandet, idet stadshauptmand Chr. Aug. Thorne alle-
29. juli 1927 TEKNISK. UKEBLAD 2117
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
