Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 35. 2. september 1927 - Ingeniørkunst, fremskritt og økonomi, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TEKNISK UKEBLAD
UTGITT AV DEN NORSKE INGENIØRFORENING OG
DEN POLYTEKNISKE FORENING
REDAKTØR: THV. HOLMBOE, INGENIØR, M.N. LF,
74 ARGANG 2. SEPTEMBER 1927
INNH OLD . TEFL RRR AL ERL OÖRR a ER AER a M REL nnnn nnEK TRRU EU EAEL D ET 2401
Ingeniørkunst, fremskritt og økonomi. — ,,Bedre l?s". — Betongstilen. — Opberedning. — Verdenskraftkonferansen W. C.P
. — Den norske ’ingeniør
forenings representanskapsmete 1927. Endel iakttagelser ved betong i vannbygningsarbeider. Omnibus eller jernbane eller begge delet.
Brevkasse, Litteratur. Foreningsefterretninger. Notiser. !
Mn ÄÄÄÄmuH ÄÄÄÄÄÄWNuuu ERETEETENHENA TDEEENTEARTADEATETARFETRSU RTTAATR EROAARDTTERRORU UA ET EREADDAERDURERAAAAAAFA EETARAENDERA EDEER RDEL UTRETERABIAEU FARAEEL NAN REDLE ANONTETURRTNENNANA TET URD
INGENIØRKUNST, FREMSKRITT OG ØKONOMI
Foredrag
av dosent, dr. Edgar B. Schieldrop ved Den norske ingenigrforenings landsmøte den 29. august 1927.
En fremragende arkeolog ved dette universitet, professor
A. W. Brøgger, har lancert et navn for den tidsalder vi nu
gjennemlcver,. en betegnelse som skal stille den inn:i rekken
blandt de andre ,,aldre”, sten-, bronse- og jernälderen.
Bregger har kalt vår epoke for ,,motoralderen”. En arkeo
log er forsiktig når han skal gi en tidsalder navn, for han vet
at man forlanger meget av et slikt navn. Navnet skal være
en fortettet karakteristikk av epoken, det skal fremheve det:
som i særlig grad preger vilkårene for liv og arbeide i tiden.
Og jeg tror at én nærmere overveielse vil overbevise en om
at Broggers betegnelse ikke er langt fra å vere en fulltreffer.
Riktignok fremstiller der sig for tanken mange andre mulige
karakteristika. Man vil kanskje tenke på tidsalderen som
masseproduksjonens, fordi den har ophopet materielle goder
og effektive produksjonsmidler i slike mengder at enhver
annen tid stilles helt i skyggen., Eller det vil slå en at det
sompreger nutidslivet, er at distansene mellem mennesker
og land er iferd med å opheves. Det hav som for Leiv
Erikson var mange måneder, er for en Lindberg bare 32
timer bredt. Eller man vil si at det som fremforalt setter
skjell mellem vår tid og. alle tidligere, er at mennesket efter
en millionårig tilværelse i en flat, to-dimensjonal verden,
nu endelig ved luftens erobring har beseiret den tredje og
siste dimensjon og dermed åpnet det hele, ubegrensede
rum for vår utfoldelsestrang. | ) ;
den virksomhet ingeniørene er satt til å pleie, er ensbetydende
med høinelse eller forfall for samfundets hele materielle
kulturgrunnlag, da legges der i sannhet på ingeniørenes
skuldre et ansvar så stort at det næsten ikke er til å bære for
en stand som kjenner sin egen begrensning og de gigantiske
opgavers krav. Men dette ansvar’er der og lar sigikke avvise.
Og det er godt at vi vet, og det er godt at samfundet efter
hvert får vite, at den som i våre dager føler sig kallet til å
ta op en ingeniørs gjerning, han går også samtidig ind til
sin skjerv av dette store felles ansvar. ;
Men der er i dette forhold en gjensidighet
som forsoner.
For det samfund som først ubevisst, men efterhvert mer og
mer- bevisst, legger dette store ansvar for sin velferd og
trivsel på ingeniørkunstens utøvere, det vil dermed også
måtte innrømme virket en betydning i den felles hus
holdning som’ står i forhold til ansvaret, og det vil også
måtte ta konsekvensene av en slik innrømmelse. !
Og denne ingeniørkunstens betydning i samfundhus
’holdningen er, stor som den allerede er, i stadig og nødven
dig stigning. For det samfund som baserer sin trivsel på
teknikk, det kommer derved enten det vil eller ei, inn under
en jernhaard lov, fremskrittets, ja man kunde si, det på
tvungne fremskritts lov. Der har hevet sig røster, fulle av
betenkeligheter, ja av bekymring, over dette Vestens jag
mot den næste materielle forbedring. Hvor skal det ende?
Bringer det oss lykken nærmere? Vi sporer østlige vinder i
-vestens tenkning og vi har hatt Tagore i Aulaen. Men det
praktiske nedslag av denne tenkemåte er hinsides det mål
bare, eller det innskrenker sig til en viss kokettering med
det forgangne som når man i sitt hjem installerer en peis
— ved siden av tentralopvarmningen! *
Alle disse ydelser ér hver. for sig og sammenlagt tids
pregende. Men har ikke samtlige disse produkter av men
neskelig snille og utholdenhet, en felles faktor? Ligger der
ikke under og bak alt dette, bak den kapitalistiske masse
produksjon, bak distanseslukingen, bak lufterobringen en
vesentlig og nødvendig betingelse som muliggjør det hele.
Og hvad er dette uundværlige element annet enn motoren
kraftmaskinen, de mange hestekrefter på de få kilo. Og
blir ikke da til syvende og sist, når knapphetskravet tvinger
oss til et eneste ord, ,,motoralderen” netop det navn tiden
med rette, og kanskje også med stolthet, kan vedstå sig.
Den som står stille, går tilbake. Denne formel er for
eldet. Det heter nu: Den som ikke går like raskt frem som
de andre, går under. Det er loven, og den er hård nok.
Og den stiller ingeniørene i et lite samfund som vårt overfor
særlige vanskeligheter og øker de krav man må stille til oss.
Vi er færre i antall, i de finspesialiserte grener innen virket
står mannen kanskje alene, eller med en eller to fagkolleger
ved siden, miljøet blir karrig og lite befruktende og im
pulsgivende, ressursene er små — men allikevel krever den
internasjonale konkurranse at våre resultater, våre ydelser
skal holde verdensmarkedets mål.
For oss som ingenierer er det imidlertid fremforalt
betydningsfullt, ja, det er egnet til å fylle oss med tilfreds
het og glede, at det fra høit anset og kompetent hold utenfor
vår egen krets overhodet bringes i forslag å anbringe i
selve tidsalderen signet et emblem, som, kort fortalt, ikke
er annet enn et symbol for den moderne teknikk. Det hele
er derfor bare en velkommenbekreftelse utenfra på sannhe
ten av den setning, som vel allerede er ophøid til en be
kjennelse, eller trössetning innen våre egne rekker, den
nemlig at nutidskulruren hviler på teknikken.
I denne ulike kamp er innsatsen skjebnesvanger stor.
Ja, jeg tviler på at man i almindelighet gjør sig det helt
klart hvor hasardiøs stillingen er for et land som vårt på
300 000 km? med 214 million innbyggere, som med sine
naturgivet høie administrasjons- og kommunikasjonsbud
getter på ryggen har bundet så stor del av sin nasjonalfor-
Men er det så, og blir efterhvert samfundet som helhet
sig virkelig dette bevisst, at fremskritt eller tilbakegang i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
