Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 35. 2. september 1927 - Ingeniørkunst, fremskritt og økonomi, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
mue i industri, kraftverkér og tekniske anlegg forøvrig og
gjort store befolkningslags eksistens helt ut avhengig av
vår tekniske konkurransedyktighet. Et slikt land spiller
nødvendigvis et høit spill, hvor innsatsen, hasardmomentet
og vanskelighetene øker fra år til år. Men spillet er allikevel
ikke høiere enn det kan vinnes hvis — og dette er meget
betydningsfullt
— hvis den innsikt som til syvende og sist
er den eneste som kan holde dette store maskineri på tidens
høide og innblåse det den raske rytme som verdenstempoet
forlanger, nemlig den tekniske fagkundskap — bare hvis
denne fagkunnskap dyrkes og fremelskes og hvis de som
sitter inne med den får de arbeidsvilkår, det albuerum og
den innflytelse, i det store og i det små, som er Liomgjengelig
nødvendig — da, og kun da kan dette høie spil bli noget
annet enn en hasard, bli en betryggelse for folkets trivsel
og fremgang. ’ ;
Dette er ikke retorikk, det er kjensgjerningenes egen tale.
Vi har her i landet et Odda, denne paradisiske plett som blev
et storindustrielt centrum som gav tusener levebrød og som
i flere år lå der og fortalte hvordan en valplass ser ut
i den fredelige krig vi kaller den internasjonale konkurranse.
Der finnes intet universalmiddel til å forhindre denslags
katastrofer, de kan ramme den beste, den mest forut
seende, den best forberedte, og de kan ha andre årsaker end
de rent tekniske. Den tekniske videnskap og praksis er
nu kommet inn i en fase hvor fremskrittet er gått over i
lop, ja i trav. De store utenlandske selskaper og sammen
slutninger holder hundreder av spesialister som, utstyrt med
den høieste videnskapelige utdannelse tiden kan gi, ikke
har annen opgave ern å drive ,,research-work”, finne nye
metoder eller forbedringer av gamle. En lykkelig idé i én
av disse hundre hjerner kan gjøre et millionanleg modent
til skraphaugen. Den vil opleve de færreste av slike kata
strofale overraskelser, som selv står på tidens høide. I disse
hårde kjensgjerninger er den overbevisning forankret, at.
i et land som har slått inn på denne vei, er bare den beste,
den grundigste og mest moderne ingeniørutdannelse god nok
og av samme grunn blir også kravet om en høi ingeniør
standard, slik som dette er konkret utformet i forslaget om
titelens lovbeskyttelse, ikke et snevert standskrav, slik som
det dessverre i mange kretser er blitt opfattet, men i virke
ligheten en beskyttelsesforanstaltning fra samfundets side.
Det gjelder ikke her bare et spørsmål om ,,safety first”
i snevrere forstand. Skjønt man skulde tro det vilde harmo
nere vel med sund sans om samfundet sikret sig de samme
kvalifikasjonsgarantier når en mann skal bygge en bro av
sten som, hvis alt går godt, tusener av mennesker skal
trafikkere gjennem århundreder, som når der skal laves en
bro av gull som ett menneske skal tygge på i 30 år.
Men der er også et høiere hensyn, hensynet til en sikker
het i en dypere, mere utvidet forstand. Vårt arbeide, de
tuseners utkomme og de store verdier vi forvalter må trygges
mot de katastrofale overraskelser. Fremskridtet må være
med oss og ikke mot oss. Dette krevende vakthold om
vår tekniske konkurransedyktighet, denne tekniske for
svarstjeneste i fredens dager hviler på våre civile ingeniør
tropper. Et land som vil dra omsorg for sin trygghet vil
heller ikke forsømme å holde dette ingeniørvåben blankt
og skarpslepet. ;
Man må imidlertid ikke hengi sig til den falske forestil
ling at det bare er gjennem vår eksportindustri og våre
eksportnæringer at vi deltar i den internasjonale konkur
ranse og er underkastet dens lover. Våre eksportvarer
kommer ikke fra den eller den fabrikk, fra den eller den
fiskeplass de kommer fra hele landet. Landets samlete
driftsomkostninger hviler på alt vi sender ut og på alt vi
hjemme forbruker. Det er ikke bare den enkelte turbins
virkningsgrad, den enkelte motorskjøites effektivitet, den
enkelte bedrifts organisasjon som bestemmer. den samlete
nytteeffekt. Det er på det samlete maskineris skjøtsel det
til syvende og sist kommer an, det rasjonelle samvirke av
enkeltfaktorene, evnen til å se helheten, landet, som en
høiere teknisk enhet. Samfundet, staten, det offentlige, ser
sig hyppigere og hyppigere i de store landsomfattende av
gjørelser stillet ovenfor tekniske problemer, rent tekniske
eller sterkt teknisk pregede spørsmål. Men kan man si at
den tekniske innsikt har den stemme og tillegges den vekt
i disse avgjørelser som sund. sans tilsier. Hvor er i det hele
tatt ingeniøren? Man ser ham ikke. Man vet han arbeider
godt og trofast etsteds dernede i maskinrummet, men man
møter ham sjelden på officerenes dekk, på kommando
broen. Der møter man bonden, forretningsmannen, juristen
og folkeskolelæreren — og i et riktig utsøkt beleilig øieblikk
— Darre Jensen. » |
Den høieste myndighet her i landet er som bekjent
Stortinget. En forsamling som har mere sundt vett, større
innsikt og erfaring enn man i almindelighet gir den kreditt
for. Men er ikke dette for en stor del en innsikt i, et første
hånds kjennskap til hvad vårt vidtstrakte land trenger,
distriktenes savn og’ krav. Et kjennskap med andre ord
til behovene. Et dalføre trenger eksempelvis en kommu
nikasjonslinje. Der er et behov for transport av passasjerer
og gods. I Stortinget vil man finne folk med et førstehånds
lokalkjennskap til de fleste av de faktorer som bestemmer
dette trafikkbehovs art og intensitet. Men hvorledes skal
så dette behov tilfredsstilles. Melder der sig ikke her et
rent teknisk spørsmål, valget av det tekniske hjelpemiddel.
Kan man vente at en forsamling som Stortinget skal ha
det intime kjennskap til teknikkens stilling i øieblikket
og spesielt de forutsetninger for å opgjøre sig en nogenlunde
pålitelig mening om de utviklingsveier fremtidens teknikk
vil følge, som må. kreves av den som skal treffe et -valg
mellem de forskjellige tekniske hjelpemidler som kommer
i betrak’gning. Det er riktig at Stortinget representerer
den som betaler kalaset ög hans vilje må i siste innstans
skje. Men vilde det ikke vere klokt av denne betalende
å søke å gardere sig bedre mot å komme til å handle mot
sine egne interesser. En naturlig og nærliggende garanti
foranstaltning syns det unektelig å være å tilføre vår offent
lige administrasjon mere teknisk innsikt. Utenfra betraktet
syns. det ialfall underlig at ikke meget av det arbeide
som påhviler f. eks. Arbeidsdepartementetien moderné
stat skulde ligge bedre tilrette for en spesialtrenet ingeniør
enn for en jurist. — : |
Men jeg tror at der før eller senere vil bli reist mere
vidtgående krav, krav som kanskje fremsettes fra skatt
ydernes side før de kommer fra oss, og som går ut på noget
i retning av en rådgivende teknisk innstans, utenom de
bestående etater, hvis uttalelse ialfall skal høres før landet
engageres i vidtrekkende tekniske spørsmål. En slik virk
somhet utøves allerede uoffisielt og uten ansvar likeoverfor
staten av Den norske ingeniørforening og av Den poly
tekniske forening her i Olso, hvis saklige diskusjoner om
de store vitale tekniske spørsmål allerede tillegges adskillig
vekt og øver en ikke ubetydelig innflytelse på opinionen.
Vi står nu eksempelvis her i landet overfor viktige
332 TEKNISK UKEBLAD Nr. 35 - 1927
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
