Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 35. 2. september 1927 - Ingeniørkunst, fremskritt og økonomi, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kommunikasjonsproblemer av vidtrekkende betydning hvor
avgjørelsene binder for lange tider fremover, og hvor det
centrale punkt kanskje er spørsmålet om bil*eller jernbane.
Hvad vilde være naturligere enn åla dette spørsmål grun
dig behandle i sin fulle bredde av en teknisk kompetent
og ansvarlig institusjon. Det vilde ikke her dreie sig om
en veiplan eller en jernbaneplan, men om en samlet kommu
nikasjonsplan, hvor nettop spørsmålet om den rette trafikk
fordeling på de forskjellige transportmidler vilde være det
avgjørende. En slik plan, utarbeidet fra rent teknisk
synspunkt og med sikte på det hele lands sammenbinding
til en mest mulig effektiv og driftsbillig enhet, vilde aldri
kunde realiseres i sin helhet fordi et lands ansvarlige myn
digheter har mange andre hensyn å ta enn de rent tekniske.
Men intet vilde ialfall ved dette være foregrepet, ingen
interesser vilde skades ved at en slik plan fremkom og
det vilde uten tvil være en mektig hjelp for dem som skal
ta den endelige beslutnings tunge ansvar
i et spørsmål,
hvor et feilgrep kan *’bringe oss inn i en bakevje hvor vi
løper rundt, mens utviklingens mektige strøm glir forbi oss.
Men disse spørsmål er ikke bare tekniske, de er først
og fremst økonomiske vil man kanskje innvenne. Riktig.
De er økonomiske, i samme forstand som alle tekniske
spørsmål er det. Der finnes ikke teknikk løsrevet fra økonomi.
Ethvert teknisk problem er hvad man i matematikken
kaller en minimums opgave. Der er alltid en funksjon
av alle problemets faktorer, som skal bli minimum og denne
funksjon er de samlede omkostninger
+ det kapitaliserte
vedlikehold. Det er ingen kunst å bygge en solid bro.
Men å bygge den billigste bro som akkurat er solid nok,
det kan kun den gjere somni forstår tingene. Som ameri
kaneren sier: ,,An engineer is a man who can do that for
one dollar, which any buglar can do for two”. Det krav
om det beste mulige forhold mellem effektivitet og omkost
ninger, som i virkeligheten i en fortettet formel inneholder
alt der er å si om sund gkonomi, det ligger ingenioren i
blodet. Og det er folk som har dette i blodet tiden trenger.
Og bare av den grunn vilde det sikkert vere til det gode,
om de instanser som treffer de store og vidtrekkende avgjø
relser, fikk et større tilsig av teknisk innstillet tenkemåte.
At vårt land for øieblikket befinner sig i en meget van
skelig økonomisk situasjon er visst alle klar over, og like
ledes at denne situasjon for en stor, ja kanskje for en over
veiende dels vedkommende er betinget av faktorer som
ikke er av teknisk art og ligger på felter hvor en ingeniør
hverken har bedre eller dårligere betingelser for å dømme
Ög opgjøre’sig en mening ennhvilketsomhelst annet medlem
av samfundet. Men hvilke de primære årsaker enn måtte
være så er ialfall én av de umiddelbare og mest påfallende
grunner til vanskelighetene å søke i en utilstrekkelig produk
sjon, i en mangelfull utnyttelse av våre forhåndenværende
hjelpekilder og vår disponible arbeidskraft. Og like sikkert
er det at likegyldig ad hvilken vei en forbedring i vår stilling
kommer til å hitføres, så vil de avgjørende utslag av den
inntråtte bedring være en gjenoptagélse og intensifisering
av produksjonen. Det er denne side av saken som i ferste
rekke interesserer ingeniøren, og det er her han vil komme
til å gjøre sin innsats. ! .
Det hører til vår daglige underholdning i denne tid å
høre foredrag eller lese artikler om vår gjeld, vår statsgjeld
og vår kommunegjeld. Og det er ikke en underholdning
som er egnet til å stimulere humoret. Vi skal således bare
på våre kraftverker ha pådratt oss en gjeld på 600 millioner,
eller 250 kroner på hvert menneske i dette land, fra barnet
i vuggen til oldingen på gravens rand. Det erikke til å
undre sig over at denne gjeld blir det mest fremtredende
trekk i det triste billede, det som fanger blikket, det som man
stirrer på. Men så lenge kan man som bekjent stirre på en
ting, at man stirrer sig blind på den. Med gjelden følger
renter og avdrag, la oss på 600 millioner si 40 millioner
kroner om året, og det næste skritt i det bekymrede resonne
ment blir da hvorledes skal de angjeldende kommuner og
fylkeskommuner innskrenke sig, nedskjære og spare for å
greie disse 40 millioner om året. Sparingen er vel og bra,
men det forekommer mig tvilsomt om denne negative vei
alene kan føre frem.
For ingeniøren ligger det naturlig å feste sig ved den
annen side av saken. Vi har ikke bare gjelden på kraft
verkene, vi har da unektelig også kraftverkene selv. Kan
de utnyttes bedre? Riktignok har vi fått mange motorer
til vedhugning og tersking rundt om på gårdene, og vi
har fått elektrisk lys i stuer og fjøs. Det er unektelig beha
geligere å melke i et slikt fjøs, men der blir ikke mere melk
i yverne. Vi har med andre ord skaffet oss nogen lettelse,
og en øket behagelighet i arbeidet og i det daglige liv,
men vi har ikke øket avkastningen. Kraftverkene har altså
kun i uvesentlig grad skapt nye inntekskilder, muligheter
for sin egen forrentning og amortisasjon. De blir å føre til
utgift og det på temmelig følelig vis, når man i en lands
kommune f. eks. betaler 600 kr. pr. kW-år. Billedet vilde
forandres hvis en vesentlig del av disse 600 millioner med
rette kunde posteres som en kapitalanbringelse derved at
kraften fikk inntektsgivende anvendelse, blev stillet i den
økede produksjons, den økede avkastnings tjeneste. Der
melder sig her en stor og krevende teknisk opgave som
dessverre neppe lar sig lose helt tilfredsstillende fordi så
. meget er foregrepet. Med 600 millioner og rent bord kunde
man ha innrettet sig ganske anderledes. Men opgaven blir
oss påtvunget i den form den foreligger og vi har ingen
andre enn våre ingeniører, våre landbruksingeniører i særlig
grad innbefattet, som kan løse den.
Jeg har tatt dette eksempel i simplifisert form fordi jeg
mener at det er egnet til å belyse et synspunkt som har full
anvendelse på den samlete situasjon og peker på en positiv,
konstruktiv linje i det økonomiske gjenreisningsarbeide som
understettet av den negative sparelinje er den eneste som
kan føre ut av uføret. Den gjeld vii disse år har pådratt
oss må betraktes som en kapitalanbringelse. Riktignok er
meget av denne kapital opspist, og en stor del er ufordel
aktig og dårlig anbragt, men det hele beløp er dessverre
allikevel fullt effektivt i vårt driftsregnskap. Foretagendet
Norge er overkapitalisert. I det øieblikk statsgjeldens for
rentning alene sluker mere enn den samlete direkte stats
skatt, er det fåfengt å tro at vi skal kunne bære disse byrder
bare ved å innskrenke våre utgifter og slå ned våre fordrin
ger til livet. |
Vi sleper på en stor utvannet kapital i vår samlete
drift. Samtidig er fordringene steget. Når folk har mindre
penger mellem hendene blir riktignok med nedvendighet
ferre behov tilfredsstillet. Men dette er intet ufeilbart
kriterium på at fordringene til livet er mindre. De er
sikkert større enn før krigen. Der skal med andre ord
større varemasser til for å skape et tilfreds folk, Disse to
ting, den økete kapitalbyrde, og de større fordringer peker
på én mulig redningsplanke: større avkastning, større
produksjon pr. kapitalenhet. Vi må med andre ord op
2. september 1927 TEKNISK UKEBLAD 333
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
