Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 39. 30. september 1927 - Norges hjemmeindustri, av Chr. J. Reim
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
varer fra utlandet 4for lavere” frakt enn f. eks. fra
Oslo. | |
3. Nordmennene har en ulyksalig trang til å følge
efter der, hvor andre har gått foran. Hvis en nystartet
fabrikk går godt, kan man være sikker på, at der meget
snart dukker op en konkurrent, og det viser sig ofte,
at konkurrenten ikke har tenkt på, at hvor der er god
plass tl en, er der ikke ngdvendigvis plass til to.
4. Det norske folk har meget liten sans ’for betyd
ningen av å støtte sit eget lands industri ved å kjøpe
norske varer. Jeg vet ikke noget civilisert folk, som er
mere likegyldige i så henseende enn det norske. Jeg
tror ikke, det er nogen overdrivelse å si, at for store
deler av befolkningen er det komplett likegyldig, enten
varen er av norsk eller utenlandsk oprinnelse. Ja, der
er endog dem som synes å foretrekke det utenlandske,
selvom kvaliteten er den samme. :
5. På grunn av de ovennevnte forhold særlig det,
at det norske marked er så lite og derved i så høi grad
vanskeliggjør masseproduksjonen, må den norske hjem
meindistri næsten alltid tollbeskyttes, hvis den skal være
levedyktig. Denne tollbeskyttelse ligger det i Stortingets
hånd å kunne forandre så å si uten saklig grunn. Vi
har jo i sommer set de krasseste utslag herav. Vi har set,
hvordan bønderne i fornærmelse over, at de ikke fikk
gjennemført sine ønsker med hensyn til ulltollen, så å si
berøvet reperbanene deres eksistensmulighet. Vi har set,
hvordan en stor hjemmeindustriell virksomhet, der delvis
tilhørte utlendinger, erhverves -av norske kapitalister i
tillit til, at fabrikken ikke skulde bli ugunstigere stillet
med hensyn til tollbeskyttelse, når den kom over på
norske hender. Men hvad oplever de norske eiere? Jo,
et par måneder efter kjgpet bergves den tollbeskyttelsen
for en meget vesentlig del av sin produksjon. ’
6. De norske industriarbeidere er for tiden de høiest
lønnede i Europa. Dette forhold må antaes å være av
forbigående natur. Det er klart, at et land, hvor indu
strien arbeider under så vanskelige forhold som i Norge,
ikke i lengden kan betale sine arbeidere lønninger som
ligger tildels betydelig over nabolandenes. Man kan
ikke i lengden ustraffet sette sig ut over de økonomiske
lover. Det kan nok gå for nogen år, man tærer på
reserver, men før eller senere stopper det op. Det er
ikke indeksen for leveomkostningene som bestemmer en
arbeiders lønn, men hvad industrien kan betale. Hvis
den manglende evne til å kunne betale, hvad våre social
politikkere kaller en passende lønn
i forhold til leve
omkostningene, innskrenket sig til en enkelt fabrikk eller
en enkelt industrigren, så kunde resonnementet, at løn
nen skal stå i forhold til leveomkostningene, enda la sig
høre, den enkelte fabrikk eller den enkelte industrigren
fikk gå til grunne, når den ikke kan betale sine arbei
dere. Men når hele landets industri melder pass, da
viser det at der er noget galt fatt, da må lønningene
ned, hvordan så enn leveomkostningene stiller sig, for
utsatt ikke hele industrien skal gå til grunne, eller med
mindre man forringer sin valutas verdi, så man atter
blir konkurransedyktig i forhold til utlandet. Et annet
middel vilde det være å forhøie tollmuren om landet;
men det vil jo igjen fgre til gkede leveomkostninger og
i hvert fall kun være til hjelp for hjemmeindustrien,
mens eksportindustrien vilde være like vanskelig stillet.
7. De norske industriarbeidere er ikke lette å lede.
Det kommer muligens av, at industrien er av forholdsvis
ny datum her tillands. Arbeiderne rekrutteres for en
stor del fra bonde- og fiskerbefolkningen. Folk, som
gjennem generasjoner har ført et fritt og utvungent liv.
Det passer dårlig for dem å gå inn i det regelmessige,
ufrie liv, som en fabrikkarbeider må. På den annen
side er fortjenesten her så meget stgrre, at de tiltrekkes
av det, men tvangen plager dem, og de er ikke lette å
tilfredsstille. Derfor er man vidne til det besynderlige
fenomen, at de norske arbeidere er de mest revolusjo
nere :av alle utenfor Russland, til tross for at ingen
arbeidere har det så godt gkonomisk og politisk, når
undtaes de amerikanske. Hvis våre arbeidere gjennem
generasjoner hadde vært industriarbeidere, vilde dette
formodentlig ha vært anderledes.
Til slutning kan jeg nevne de svære skattebyrder,
som påhviler all virksomhet her i landet, og som er så
ujevnt fordelt i de forskjellige kommuner. Man anlegger
kanskje sin fabrikk i en kommune, som synes å være
både velstyrt og velstillet, men man har dessverre ikke
noget brev på, hvordan samme kommune vil være stillet
10—15 år senere. Kanskje har man nettop ved sin
fabrikkvirksomhet skapt et socialistisk eller kommunistisk
flertall i kommunestyret,
og et sådant kan som bekjent
bringe en kommunes finanser ut på skråplanet temmelig
fort, og har man da sin eiendom 1i en fabrikk, får man
pent bli, hvor man er og kan ikke flytte hverken hit
eller dit, hvor skattegret er nede på et rimelig nivå.
Hvis jeg skal resumere, hvad jeg her har fremholdt,
kommer jeg til det resultat, at Norges hjemmeindustri
arbeider under hgist vanskelige og usikre kår, og det er
vel også hovedgrunnen til den stagnasjon, som nu hviler
over utviklingen av denne næring. Kapitalen tør sim
pelthen ikke legge i vei med noget nytt, og de fleste
som har økonomiske interesser i hjemmeindustrielle fore
tagender, ønsker nok, at de hadde pengene anbragt i
obligasjoner og banker i steden. ; |
Det er lett nok å peke på vanskelighetene og skygge
sidene ved bedriftslivet i Norge. De ligger i dagen, og
de ovenfor”nevnte poster kunde sikkert forfleres. Ulike
vanskeligere er det å kunne anvise mulige veier ut av
ufgret, og derpå vil uvilkårlig vår opmerksomhet bli
henledet, når vi skal drgfte hjemmeindustriens fremtids
muligheter. Disse er jo nemlig i hgi grad avhengig av,
hvordan vi alle, det norske folk, forholder oss likeover
for de spgrsmål, som bergrer hjemmeindustrien, og som
dukker op i fremtiden, dels fremkalt av oss selv, dels
påtvunget oss. Vi kan velge to veier å gå, vi kan enten
forholde oss passive og kun opta til løsning de spørs
mål, som påtvinges oss, eller vi kan bli aktive og stille
oss det spørsmål: Hvad kan vi gjøre for å bedre kårene
for Norges hjemmeindustri? Finne ut svakhetene og
søke botemidlene. Jeg tror, de fleste vil være enige med
mig i, at denne siste vei er den riktige og mest frukt
bringende. -
Går vil tilbake til den positive opstilling av de spe
sielt ugunstige forhold, som de fleste morske hjemme
industrielle virksomheter er underkastet, da vil man se,
at jeg i post I har anfört det begrensede marked, som
våre fabrikker er henvist til: Denne vanskelighet er
ikke til å komme forbi; vi må også i fremtiden regne
30. september 1927 TEKNISK UKEBLAD 379
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
