Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 39. 30. september 1927 - Den norske eksportindustri, av S. Kloumann (slutning)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
går eller står. Den er derfor i ganske annen grad føl
som’ likeoverfor virkningene av en streik. -Derfor har
eksportindustrien måttet følge med langt. lengere enn
dens vilje gikk og, må det sikkert også sies, utover
grensen av dens evne, om den skal kunne oprettholdes.
- - Industrien, for bare å nevne tremasseindustrien, har
vært utsatt for hensynsløse streiker, ikke minst under
iløtningsområdet. De enkelte bedrifter har vært gjen
stand for blokader på vilkårlig helt meningsløst grunn
lag. — Vi trenger en lovgivning. som gir uttrykk for og
verner om de store samfundsmessige verdier og interes
ser, der skades av ansvarslgse klikker eller organisa
sjoner gjennem vilkårlige streiker og blokader. Samfun
dets stgtte er påkrevet til å verne om å hjelpe til en
jevn drift i disse samfundsmessig
-største produksjons
aggregater; ti de kan faktisk kun bestå under jevn drift.
De vil forgå under hyppige streiker og avbrytelser. De
er et ledd i det samfundsmessige maskineri, som ikke
vilkårlig kan tillates stoppet. Det er også en nødvendig
het, at arbeiderne selv kommer til å forstå dette. Kam
pen-for en forhøiet levestandard og forhøiete lønninger
vil naturligvis aldri høre op i vårt samfund eller i noget
annet samfund, selv om det er bygget på aldri så for
skjellige prinsipper fra. vårt nuværende. Men kampen
må føres i former som ikke tilsidesetter forståelsen av
at produksjonen og produksjonsaggregatene må bestå,
og arbeiderne må forstå, at lønningene er kommet så
langt op, at grensen er nådd og overskredet. Der kreves
nu forståelse og god vilje fra arbeidernes side, om det
hele ikke skal ramle sammen. De må forstå, at bedrif
ten arbeider i konkurranse med utlandet, og at de må
yde det samme og nøie sig med samme lønn som utlan
dets arbeidere har. Å
Hvad dernæst lovgivningen angår, så er denne, som
jeg før har nevnt, i mange retninger industrifiendtlig.
Hvor industrien kommer med et krav til Stortinget, blir
det likeså sikkert lagt tilside og negligert. Til gjengjeld
vet man alltid å finne nye lover, som skal kontrollere
og begrense industriens utvikling. Loven om 8-timers
dagen har som bekjent visse huller, som påbyrder be
driftene ikke alene en arbeidsstyrke, der svarer til en
fordeling av døgnet i 3 skift, men som påfører bedrif
tene et betydelig ekstramannskap, der andrar til bort
imot 16
% i tillegg. ; . |
I den senere tid har man også funnet en ny svøpe
for industrien i den såkalte trustlovgivning. "Om denne
lovgivning nogensinne kommer til å gjgre noget effek
tivt til gode for landets gvrige borgere, er det kanskje
for tidlig ennu å dømme om, men det må sies nermest
åsynes -latterlig i et land som vårt å tale om truster
og om å beskytte samfundet mot industritruster. Den
skade som derimot denné lovgivning ved sitt pirk og sin
inngripen, ledet som hele dette system er, av ukyndige
og industrifiendtlige menn, påfører industrien, er. meget
farlig og bidrar til å skape usikkerhet både for de be
stående bedrifter og i enn høiere grad likeoverfor ny
skapelse. .
Så har vi konsesjonslovene. Jeg er ikke av dem, som
mener, at vi slett ingen konsesjonslov skulde ha, men
ved konsesjonslovenes revisjon i 1917 slog vi inn på
veier, som legger en død hånd på vannkraftutbygningen
og all vannkraftindustris utvikling. Konsesjonstiden er
innskrenket; avgiftene er satt op; og de andre med kon
sesjonsloven for industrien følgende ekstrabyrder er øket.
Stat og kommune er selv i høi grad begynt å fikle med
vannkraftutbygning. Og en konsesjonssøker kan aldri
lenger være sikker på, om ikke høist uberettigede krav
og ønsker fra offentlige eller halvoffentlige institusjo
ners side spiller inn under hans konsesjonsansøknings
bedømmelse og bringer det hele til å havne i kaos og et
virvar av de merkverdigste krav, der ligger ganske uten
for det rettmessige.
Den nye konsesjonslov av 1917 er altfor vidtgående
både med sine avgifter og med andre forhold, og den
åpner adgang til en behandling av konsesjonene som har
ført disse saker over i den rene karikatur. Når der
søkes om en konsesjon for et foretagende, som skulde
behandles enkelt og rutinemessig fra administrasjonens
side, så skrikes spørsmålet op og behandles av kreti og
pleti i det hele land.. Og hvert menneske som er fiendt
ligsinnet mot konsesjonsansøkeren, eller som har motstri
dende forretningsmessige interesser, eller av andre grun
ner ønsker å gjøre ugagn, har den rikeste anledning til
å gjøre sig gjeldende, og det blir også gjort i helt utro
lig grad. De mennesker og de selskaper, som søker å
bringe nytt liv ogny -rgrelse og skape nye verdier, blir
mistenkeliggjort og utskjeldt næsten som forbrydere.
Kjernen til hele dette uvesen ligger i den nye konsesjons
lov av 1917. Den har Gunnar Knudsen selv skapt, og
når han nu beklager sig over, at det bare er den måte,
hvorpå konsesjonsloven blir håndhevet, så vil jeg få si,
at han selv har lagt kimen til dette uvesen. Syndens
sold er hans egne synders sold. Bare skade at alle andre
også får lide derfor. |
For all den elektrokjemiske industri — og vi har set
hvilken rolle den spiller — har intet annet eksistens
grunnlag i vårt land enn den billige vannkraft og gode
transportforhold. Ryddes dette ved avgifter og restrik
sjoner ’bort, så går den elektrokjemiske industri i vårt
land stagnasjon, døden i møte. —
Der er også mange andre forhold på dette område,
som jeg kunde fristes til å komme inn på, men dels er
de så velkjente, at de kanskje ikke trenger så megen
ytterligere belysning, og dels tillater tiden det ikke, så
det får være nok hermed.
Dernæst kommer vi til den tredje belastning eller
trykk, som industrien lider under. Det er skatteforholdet.
Industrien og da særlig eksportindustrien er samlet i
store aksjeselskaper. Det er nødvendig, at de er store, for
industrien og særlig cksportindustrien trenger store kapi
taler. Men dette har avfødt dette uendelige, tåpelige
snakk om de store rike millionselskaper. Et selskap som
kanskje har adskillig færre millioner i aksjekapital enn
det trengte, vil bli opfattet som en privatmann, som eier
så og så mange millioner og blir behandlet derefter.
Det gjelder å plukke det for sin innbildte rikdom.
Disse aksjeselskaper er gjenstand for en dobbelt
beskatning, ja hvad angår vannkraftselskaper som ar
beider under konsesjon, for en mangedobbelt’beskatning.
-Først er de gjenstand for avgift til stat og kommune
-for vannkraften, betalinger til politi og oprettholdelse
av telefon og telegraf og ofte selv postforbindelse. De
må avgi tomter og grunn til alle samfundsinstitusjoner.
30: september 1927 TEKNISK UKEBLAD 381
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
