Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 4. 27. januar 1928 - Vår skibsbygningsindustri og standardiseringsspørsmålet, av Brynjulf Mugås
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
industri.i sin helhet-like efter dens ophor, tok op arbeidet
med standardiseringen av de viktigste detaljer.
Målet var å skaffesig almindelig anerkjente standarder
for alle de mange detaljer og enkeltdeler som beslag,
utstyrs- og konstruksjonsdeler som trenges til et skib,
selvsagt utarbeidet innen en nogenlunde rimelig tidsfrist.
Man opnår derved den fordel å kunne fremstille detaljene
i serier hvis størrelser ikke er avgrenset av behovet til den
eller de nybygninger verkstedet i øieblikket er optatt med.
Videre at fabrikker som på grunn av sitt utstyr kan frem
stille enkelte av de skibstekniske detaljer. særlig fordel
aktig, kan gjore disse deler til en spesialitet. Her kan man
jo også tenke sig muligheten av en kooperasjon, derved
at de andre skibsbyggerier bestiller slike deler fra et som
har dem som spesialitet eller at verkstedene opretter en
egen fabrikk for disse ting.
Hvad der imidlertid tør vise sig som en av de vesent-
ligste fordeler, er at såvel tegnekontoret som verksted
frigjøres for all den omtanke som nu bindes til detaljene
av grunner som hensyn til sammenpasning, fremstilling,
varierende utførelser fra de forskjellige underleverandører
osv. og som for hver nybygning fører til en stadig tilbake
vendende diskusjon om hundreder åv småting mellem verk
sted og tegnekontor og mellem disse og rederienes inspektører.
Konstruktører og arbeidsledere skaffes bedre anledning til
å beskjeftige sig med de opgaver som virkelig har nogen
størrelse. ;
Det skulde være unødvendig å gå nærmere inn på
rekkevidden av disse fordeler. At de er kjent og tilstrebt
beviser jo best det forhold at velledete verksteder såvel
innen- som utenlands som regel har forsøkt å gjennemføre
sin egen standardisering. — Resultatet av en sådan har
imidlertid ikke kunnet bli så godt som man ensket det.
En verksteds-standard mangler nemlig den autoritet som
kan gi den innflytelse utenfor verkstedet.
- I skibsbyg-
RE E ir i i ;
ä:i ningen, hvor underleverandørene stadig skifter og hvor
. redernes inspektører skal ha et ord med i laget, er dette
Øa ; : : e A ;
- en stor hindring. Da man her står overfor en sparebestre
;;» belse, kan man til og med vente at rederne stiller sig mere
kritisk enn vanlig til verkstedets forslag. — Dessuten er
m opgaven i’og før sig for stor for et enkelt verksted.
:,;* ; ” Saken stiller sig anderledes når skibsbyggeriene kan gå
ät» sammen om opgaven. Ikke bare blir det arbeide hver
SA o 2 å -
s av dem må utføre så meget mindre — men standardenes
L u aea n E* Edd A l a
interesserte til kritikk. Man sikrer sig derved en forhånds-
» anerkjennelse hos underleverandører-og redere og skaffer
N | standarden en autoritet som også kan komme til nytte
X . overfor konstruktører med forkjærlighet for egenartede
utførelser.
1 Kvaliteten av en nasjonal standard — rent teknisk
o0 Sett — må vel på grunn av at såvidt mange forskjellige
lte fagkyndige har deltatt i utarbeidelsen, kunne ventes å
å ligge over verkstedstandardenes. Å se en fare i dette sam-
X S arbeide i retning av komplikasjon av utferelsen er überetti-
get. Samarbeidets mål er kun å finne den gjennemsnitts-
1 utførelse alle kan enes om — ikke å lave en konstruksjon
ä»i» efter alles hode.
ne -
ä : Der er hos oss enkelte forhold tilstede som i særlig grad
skulde tale til fordel for en optagelse av arbeidet med den
m skibstekniske standardisering. Vi har forholdsvis mange
Rda ne
— men gjennemgående små verksteder. Om samarbeide
nogensinne skulde være på sin plass, måtte det være under
disse omstendigheter. Å hevde at vi på grunn av våre
verksteders innstilling som kombinerte verksteder — med
reparasjoner som inntektsbringende faktor, mens nybyg
ning kun drives for at man skal ha anledning til å utjevne
beskjeftigelsesgraden — ikke har nogen vesentlig interesse
av standardiseringen, som nettop tar sikte på nybygningen,
går ikke an. Man kunde med samme rett si at våre skibs
byggerier rent
i sin almindelighet ikke har interesse av å
bygge til minst mulig selvkostende. Det knytter sig til
en nybygning så meget arbeide at det blir mer enn nok
tilovers for utjevning av beskjeftigelsen om fremstillingen
avdetaljerog utstyr blir rasjonalisert.
- Våre skibsbyggerier er kanskje mere enn noget annet
land nødt til å stoppe de kilder som fører til unødige arbeids
”omkostninger. Bestrebelsene på dette punkt har hittil
vært rettet mot bygningen av selve skroget, — detaljene
har derimot vært viet mindre opmerksomhet — og det er
dem man nu må ha fatt på om man skal nå lenger i retning
av arbeidsøkonomi. — Med standardiserte detaljer og
utstyr liggende på lager — i skibsbyggeriet selv eller hos
underleverandører — skulde man kunne redusere leverings’—
tiden som jo spiller en stor rolle nettop når det er spørsmål
om mulighetene for en indenlandsk plasering av nybyg
ningskontrakten. A å
Også for den omstendighet at våre verksteder nu er
blitt tvunget til å ha sin opmerksomhet henvendt på byg
ningen av større båter — tør standardiseringen ha sin
betydning. Er man først kommet igang med standardi
sering av detaljer for de skrogstørrelser våre verksteder
nu er fortrolige med, kreves det ikke særlig meget ekstra
arbeide for å utstrekke området til de større skrogs detaljer
og utstyr. Våre redere har den tilstrekkelige erfaring og
de utenlandske standards gir gode holdepunkter for en
sådan utvidelse. — De verksteder som er ved å innstille
sig på bygningen av disse skrog vilde derved spares for
meget kostbart parallellarbeide i en tid da så mange andre
spørsmål vil legge beslag på deres opmerksomhet. ;
For å sikre såvel en øket interesse som en hurtig frem
gang for den skibstekniske standardisering, taler de erfa
ringer man hittil har gjort for at man går frem på følgende
måte: Det skaffes såvidt mulig en plan over de detaljer
man vil ta op til bearbeidelse. Rekkefølgen bestemmes
så nogenlunde — og de enkelte verksteder settes i gang
med en eller flere opgaver — efter omstendighetene.Deres
arbeide går ut på, på grunnlag av materiale innsamlet
fra de øvrige verksteder og de foreliggende utenlandske
standards og undersøkelser, å utarbeide et første-forslag.
Tidligere blev disse oversendt direkte til det skibstekniske
brancheutvalg som diskuterte dem og gjorde sine bemerk
ninger. Da dette utvalg har vist sig lite håndterlig, bl. a.
av den grunn at skibsbyggeriene er representert ved 4
verkstedsdirekterer hvis anledning til å avse tid til arbeidet
naturlig nok er sterkt begrenset, vil det vere fordelaktig
at verkstedenes forslag først blir gjenstand for en faglig
dreftelse i underutvalget. Disse bør igjen være lokalisert.
Man må nemlig gjøre regning på at underutvalgene, om
arbeidet skal kunne drives med kraft, samlet vil kreve
minst én representant fra hvert skibsbyggeri. Å holde
møter i Oslo, vilde kreve mer reisetid for ingeniørene enn
verkstedene rimeligvis kan avse. | |
Først når et underutvalg er enig om et forslag; fore
legges dette for brancheutvalget hvis vesentlige opgave
e verdi og nytte så meget større. Det forutsettes da at de
;1 > utarbeides efter Standardiseringskomitéens grunnprinsipper:
. I samarbeide med representanter for rederne og kontroll-
p institusjonene og at de i form av forslag forelegges alle
38 TEKNISK UKEBLAD Nr. 4 - 1928
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
