Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 9. 2. mars 1928 - Ingeniørutdannelsen og ingeniørenes stilling i det moderne samfund, av Finn Borchgrevink
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
en slags velutdannet formann, eller for å si det ennu skar
pere, — en underordnet type!
” Selv hos bedre informerte folk står han ikke videre
høit i aktelse. Flink til å konstruere maskiner etc. bevares,
der er han jo nærmest uundværlig. Men hvor det er spørs
mål om å lede en bedrift ansees ingeniøren i alm. for helt
uskikket. Steil og umedgjørlig, sta som en bukk hvor-han
mener å ha rett, uten evne til å lempe sig, uten smidighet
som handelsfolk kaller det, og uten synderlig begrep om
andre sider av det industrielle liv enn nettop produksjonen.
Hvorledes det han produserer best skal selges har han
ingen anelse om, og hvorledes hans produksjon finansieres
interesserer ham ikke. Tvert imot ser han i almindelighet
på disse sider av det industrielle liv med kold forakt, som
et mindreverdig håndverk. | -
Syns De jeg overdriver, og at ingeniøren idag tilhører en
anerkjent og kjent stand så la mig stille dem et enkelt spørs
mål: - Har nogen av herrerne nogensinne sett ingeniøren
avbildet eller sett en vits om ham i noget norsk vittighets
blad? Spørsmålet går dypere enn som så, for vittighets
pressen er kun en refleks av hvad folk tenkerpå og snakker
om — og det er tydeligvis ikke om ingeniører.
Nu gjentar jeg, hvad i all verdens rike kan være grunnen
til dette? Vi kommer jo ikke forbi at vi lever i industriens
tidsalder og at de kommende menneskealdre vil bli ennu
mere preget av dette.. Allerede nu er alle store spørsmål
som er oppe, alle tvistepunkter og allé berøringspunkter i
større eller mindre grad industrielle spørsmål, hvad enten
de ved en nærmere karakteristikk skal betegnes som sociale,
økonomiske, innenrikspolitiske eller utenrikspolitiske. Så
meget er derfor sikkert, at det blir industriens menn som
for samtiden og efterverderten kommer til å stå som typen
for det tyvende århundrede, likegyldig om det blir advo
katen eller handelsmannen eller ingenieren som blir den
typiske industrimann.
Det forbausende er som sagt at det ikke forlengst er
slårr fast at det er ingenieren. For det er da virkelig inge
niøren som har muliggjort hele denne industrielle utvikling,
uten hans opfinnsomhet, hans konstruksjonsevne, hans
stadig større og dypere forståelse av de forskjellige materi
alers egenskaper, deres muligheter og begrensninger, kort
og godt uten hans skaperkraft- basert på videnskapelig
förskning vilde nutidens industri i det hele ikke ha eksistert!
Der har ingeniøren viet hele sitt liv til å konstrueré og bygge
op en kjempe, en gigantisk tjener for menneskeheten, og
så plutselig nettop som: det holder på å lykkes for ham,
opdager han at kjempen slett ikke er hans tjener, men
at det snarere er omvendt! Jeg tror med andre ord ikke
at det blir ingenioren som blir tidens mann, til tross for at
tiden blir industrialismens!
Det vil si, forutsatt at vi ingeniører ikke i tide legger
kursen om og forsøker å imøtekomme de nye krav som
tiden stiller til oss. At en slik omlegning av kursen er mulig
er jeg ikke i tvil om. Ti årsaken til den nuværende situasjon
er ikke at ingeniøren er dummere enn andre mennesker,
vi må vel kunne gå ut fra at råmaterialet til hver professjon
er like godt, men det er bearbeidningen, utdannelsen som
er forskjellig og det er den som må legges om. Den må
legges om slik at nettop ingeniøren som er den for hvem
det hele ligger naturligst til, står bedre rustet enn alle andre
til å møte de nye krav som industrien stiller til sine ledende
menn. — Hvori består da de problemer som allerede er,
og sannsynligvis i ennu høiere grad kommer til å bli nettop
tidens problemer, industriens problemer?
Jeg tror at svaret ligger i erkjennelsen av at industriens
problemer ikke lenger vesentlig er tekrikkens problemer.
Det var teknikkens problemer den gang det gjaldt å bygge
industrien op fra intet, og selvfølgelig må de nye tekniske
problemer som stadig dukker op, løses for at industrien
i det hele skal bestå og utvikle sig videre. Men om jeg
må få uttrykke mig på denne måte: den tekniske videnskap
har utviklet sig så uhyre meget hurtigere enn den industrielle
videnskap, ja den siste har man knapt opdaget ennu. Inge
niøren har i alltid raskere tempo gitt menneskene i hen
dene nye tekniske vidundere, nye produksjonsmuligheter.
Ustanselig er nye krefter blitt stillet til deres disposisjon
inntil de til slutt står ganske rådville og ikke vet hvad de
skal- gjøre med alle disse maskiner og hestekrefter. De
blir grepet av en feberaktig iver efter å anvende dem på
et eller annet, likegyldig hvad, bare de ikke står ledige,
og så setter de dem i arbeide på det ferste og beste felt
som frembyr sig. Om samfundet under disse forhold roter
sig bort i problemer som tilsynelatende er uløselige er ikke
å undres ’over. Teknikken har i virkeligheten vokset hur
tigere enn at man har kunnet innstille sig overfor denye
forhold, måskinene har i virkeligheten tatt makten fra dem.
Resultatet er den opløsning som vi idag ser rundt oss på
alle kanter.
Vi ingeniører-har opfattet det som vår opgave uteluk
kende å fremstille produksjonskrefter, men vi har ikke be
skjeftiget oss med hvorledes de blev anvendt; vi har utvik
let samfundets hender i en utrolig grad, men vi har ikke
brydd oss om å utvikle hodet i overensstemmelse riå:éd?-hen—
dene. — Denne feil kan vi muligens ennu gjøre god igjen,
men da må vi ferst erkjenhe at opgaven nu ikke-bare er å
Trembringe nye krefter, men ferst og fremst å rette inn åe
vi alierede har, konsentrere dem efter en forut lagt plan og
så sette dem inn nettop da og nettop der hvor de vil gi det
sterste utbytte. Opgaven blir en organisasjonsopgave —
ikke en produksjonsopgave. —. .
Eller er der virkelig nogen som tror vi ikke har produk
sjonsevne nok her i landet? Ligger vår skibsbygningsindu
stri nede fordi vi har for få skibsbyggerier? Er det antallet
av hestekrefter og av elektrisitetsverker rundt om i bygdene
som er for lite? Har vi for få arbeidere, for lite manuell
arbeidskraft?’ — Mifiner ikke situasjonen snarest om en
skuff som flyter over av i og for sig utmerket verktoi —
flytende over fordi spikerne blander sig med skruer og sagen
med hammeren og knipetangen, fordi det er rot; — og er det
ikke merkelig hvor god plass der blir i en slik skuff når man
får orden i den, når man får organisert dens innhold?
Nu skal man ikke la sig skremme av dette ordet ~organ
isere”, som her i landet synes å ha en viss odiøs klang.
Det betyr i virkeligheten ikke annet enn at man skal betrakte
en industriell virksomhet eller en hvilkensomhelst annen
virksomhet eller foretagende som en produksjonsenhet der
er underkastet ganske de samme lover som en hvilkensom
helst maskin. Presis på samme måte som man først må kon
struere en. maskin, må man først konstruere en bedrift,
og nåt man har planen ferdig, bygger man bedriften op og
setter den igang og så må den smøres og passes og nye
deler skittes ut og forbedringer utføres efterhvert som utk
lingen gjør det nødvendig arbeide må bringes til den og
fra den dens produksjonsevne må utnyttes nettop på den
måte som bringer det beste resultat og som nettop denne bedrift
er konstruert for o 0 | .
Dette er den rene å b c, alle vet det — men meget få
tar konsekvensen av det.. Hvem vilde gi sig til å konstruere
86 TEKNISK UKEBLAD Nr. 9 - 1928
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
