Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 13. 30. mars 1928 - Kullenes nye tidsalder, av Karl Bay (slutning)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ringen utføres. I ålmindelighet ansees et tjæreoljeutbytte
av 8—10 % for å være meget tilfredsstillende, men meget
gassrike kull gir betydelig mere tjæreolje. Dette er således
tilfellet med våre tertiærkull fra Kingsbay og Store Norske
på Spitsbergen, som under forsøk har gitt 15 til 18
%
urtjære. De utvunne tjereoljer kan omdannes i mere verdi
fulle produkter ved å underkaste dem den såkalte ,,cra
cking” prosess, det vil si: ophete dem under høit trykk,
hvorved-de kjemiske forbindelser spaltes, så man får tjeren
delt i en bensinliggende del, tjeresyre, og en fast, beklig
nende del. For at et sådant anlegg skal lenne sig, må
imidlertid produksjonen av tjæreolje pr. døgn være minst
150 tonn. Tjereoljen kan også omdannes til bensin og andre
lettere oljer ved hjelp av hydrering. ” s
- Av de forskjellige metoder for lavtemperaturdestilla
sjon av kull har især de med anvendelse av roterende tromler
tiltrukket sig opmerksomhet, da disse ved at kullene holdes
i bevegelse byr på den jevneste ophetning. I almindelighet
har de roterende retorter vært ophetet utvendig fra, men
den skjer også innvendig fra, for å skaffe den jevnest mulig
varmetilførsel til: alle kullpartikler, som ved Laing og
Nielsens fra England kjente. prosess, kalt ~sensible heat
destillation”. Men den nyeste og beste metode på området
synes å vere Bamag-Hellers destillasjonsovn. Ved denne
Toregår opvarmningen efter et helt nytt prinsipp som
består i at en roterende trommel danner et varmemagasin,
som avvekslende optar varme fra varmegassene og avgir
den til de’ destillerende- kull. .
- Av andre metoder kan nevnes de ved hvilke retortene
har vært tilknyttet vanlige gassgeneratoranlegg eller alle
rede eksisterende dampkjelanlegg. Til de siste hører Pintsch’
metode, som her i landet har vært forsøkt med Kingsbay
kull ved Greåker cellulosefabrikk. | i
Likesom stenkulltjæren er et biprodukt ved gassverkene,
så er tjæreoljen et biprodukt ved lavtemperaturdestillasjon.
Hovedproduktet, både hvad mengde og verdi angår er
og blir halvkoksen. Utenet tilstrekkelig marked for halv
koksen, som på grunn av sine utmerkede egenskaper bl. a.
godt kan erstätte antracitt, er lavtemperaturdestillasjon
uten videre ulønnsom. Det er naturligvis også av stor
betydning for økonomien å finne avsetning for den til
oversblevne gass som dannes og som på grunn av sitt høie
varmeinnhold er meget verdifull. ,Lavtemperaturdestilla
sjon blir derfor for å være lønnsom. sterkt avhengig av
lokale forhold som byr god avsetning for halvkoksen og
gassen. ; :
Prosessen er under gunstige omstendigheter utvilsomt
av stor betydning i retning av en bedre utnyttelse’av kullene
enn hittil, men den er av liten betydning, når der er tale
om oljefremstilling i nogen større mengde. Oljemengden
vil naturligvis kunne økes ved en øket produksjon, men
man vil da på den annen side få altfor store vanskeligheter
med avsetning av halvkoksen. Halvkoksen er imidlertid
et skikket utgangsmateriale for indirekte hydrering efter
Fischer’s metode, idet man ved å lede vanndamp over den
glødende halvkoks tåréen blanding av kulloksyd og vann
stoff, den såkalte vanngass. Ved å lede ’denne vanngass
over egnede katalysatorer ved 200 til 300” C og uten over
trykk, fåes så efter Fischers metode uten videre bensin,
petroleum og fast parafin. Ved å velge /forskjellige kata
lysatorer kan deforskjellige.stoffer fremstilles efter onske.
Fischer uttaler som sin opfatning, at en kombinasjon
av lavtemperaturdestillasjon og hans metode for indirekte
hydrering av halvkoksen synes å by de beste utsikter for
fullstendig å omvandlé kullene i lettere og tyngre flytende
oljer, idet metodene i så henseende supplerer hinannen.
Det er imidlertid et spørsmål som ennu ikke er løst, hvor
vidt man ad denne vei med hel destruksjon av kullene og
en derpå følgende opbygning av et nytt produkt- kan få
fremstillingen av olje til å lanne sig.:
Det nevnes som en fordel ved Fischers metode, at
denne i motsetning til Berginprosessen arbeider uten over
trykk. Denne fordel må imidlertid sies å være tvilsom,
idet der kreves temmelig store gassbeholdere, når der skal
arbeides uten overtrykk, mens man ved en direkte hydrering
efter Bergius metode kan klare sig med relativt små behol
dere, hvori gassen er komprimert. Dertil kommer for den
siste metodes vedkommende, at konstruksjonen og behand
lingene av høitrykksapparatene nu er et løst problem.
Som en fordel ved.sin metode i motsetning til Bergin
prosessen anferer forovrig Fischer, at så å si alle slags
kull kan benyttes som utgangsmateriale, mens de i geolo
gisk henseende yngste kull egner sig best for den direkte
hydrering. De kjemiske og tekniske vanskeligheter som
har vert forbundet med Fischers metode, deriblandt den
vanskelighet at svovel i kullene hadde lett for å forgifte
katalysatorene ansees nu fra alle hold for å vere lest, mer
metodens lønnsomhet dras meget sterkt i tvil. Det er da
ennu heller ikke bygget noget anlegg efter denne metode.
. Anderledes stiller forholdet sig som vi skal se for den
direkte hydrerings vedkommende, særlig efter Bergius’
metode. Arbeidet med denne begynte i 1913 og blev av
Bergius bygget på den idé å tilfore kullene vannstoff med
bibehold av det vannstoff kullene fra fer av inneholdt,
for på den måte at omvandle disse til flytende kullvann
stoffer. Det lykkes å gjennemføre den forønskede reaksjon
ved hjelp av et meget høit trykk i forbindelse med en
passende temperatur. I 1916 blev der bygget et forsøks
anlegg;, hvor der således blev arbeidet med 150 til 200
atmosfærers trykk og en temperatur av 400 til 5009 C.
Men det tok ialt ca. 12 år og kostet like mange millioner
mark å overvinne alle tekniske vanskeligheter ved utform
ning av prosessen i stor målestokk. |
Bergius redegjorde for sin metode og de opnådde resul
tater på kullkonferansen i Pittsburg i november 1926.
Metoden går i korthet ut på følgende:
Kullene males til en kornstørrelse på ca. 2 mm og blan
des med tjæreolje til en slags pasta, som ved hjelp av en
pumpe drives inn i høitrykksbeholderen, som også tilføres
det nødvendige kvantum av komprimert vannstoff. Behol
deren ophetes ved en indifferent gass, komprimert kvelstoff
eller kullsyre. Prosessen ér meget ømfintlig for en- riktig
temperatur, idet der dannes koks hvis den er for høi;
er den for lav går prosessen for langsomt. I høitrykks
beholderen er der fra før noget olie. En mekanisk røreinn
retning blander det hele, mens opvarmningen skjer fra de
varme gasser som cirkulerer i en kappe der omgir behol
deren. Gassopvarmningen foregår i en egen beholder ved
varme fra de dannede gassprodukter og en pumpe holder
cirkulasjonen gående. Hele reaksjonsmassen bestående av
gass, flytende bestanddeler og uomvandlet kull og akse
taes ut av beholderen-og efter avkjøling og redusering
av trykket blir gassen skilt fra det flytende og det faste
materiale. Prosessen er skjematisk vist i fig. 2. -
Som antydet fremstilles under prosessens gang det for
nødne vannstoff, som ikke behøver å være absolutt fritt
for aåndre gasser, til å holde prosessen gående: Det skjer
på den måte at reaksjonsgassene som hovedsaklig består
:30. mars 1928 TEKNISK UKEBLAD 127
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
