Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 34. 24. august 1928 - Kringkastingsteknikkens utviklingslinjer, av Alf Herzog
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
urimelig høie måtte man øke rørenes emisjon uten at gløde
strømforbruket steg tilsvarende, snarere måtte det redu
seres. Dette har også i høi grad lykkes. Mens de første
Wolframrør for 5—6 år siden hadde en spesifikk emisjon
(c: Milliampére-emisjon pro Watt glødestrømforbruk) av
2—3 mA pro Watt, så er for de moderne radiorør de til
svarende tall 95 a 100 mA ’pro Watt. Således tok et av
de eldste mottagerrør der hadde den helt utilstrekkelige
emisjon av 2—3 mA 0,5 Amp. glødestrøm av et 4 Volt
batteri, mens et moderne rør med 40—50 mA emisjon
har et strømforbruk fra samme akkumulator på 0,15 a
0,2 Amp. | o
Et problem av meget stor betydning er apparatenes
selektivitet c: evne til å motta forskjellige stasjoner uten
gjensidig forstyrrelse. Efter som stasjonene vokser i antall
og styrke blir det stadig vanskeligere å -motta selv en lokal
stasjon uten ’å forstyrres av andre stasjoner som sender på
nærliggende bølgelengder. Den sterke økning av stasjonenes
ydelse har riktignok gjort det mulig å motta sikkert’selv
over store distanser med enkle apparater, men samtidig
er faren for gjensidig forstyrrelse vokset tilsvarende. Så
lenge man befinner sig innenfor en sterk lokalstasjons
område, og kun ønsker å motta denne ene stasjon, er saken
forholdsvis enkel, men vil man f. eks. motta en fjernstasjon,
mens den lokale stasjon sender, kan det bli meget vanskelig,
da den sterke lokale stasjon tross de mest raffinerte kob
linger allikevel kan ~slå” gjennem og overdøve eller for
styrre den fjerne, svakere stasjon. - .
Alle de midler som er uttenkt for å øke apparatenes
selektivitet, både de rent prinsipielle som frekvenstransfor
masjon, høifrekvensseleksjon, rammemottagning etc. såvel
som de könstruktive finesser som skjermning av spoler
og kondensatorer o. 1. vil det føre for langt å gå nærmere
inn på. Der er et visst, om enn begrenset, behov for sådanne
høit selektive apparater og der finnes også nu i markedet
en rekke ,,nøitrodynapparater” og ,,superheterodynappa
rater” som representerer- sluttresultatet av en lengere
utvikling og er rene små høifrekvenstekniske mesterverker.
Vi må også i denne forbindelse nevne den forbedring
lavfrekvenstransformåtorene i lydforsterkerne og høittalerne
har gjennemgått. Da kringkastingen begynte overtok man
først uten videre de transformatorer som var benyttet for
telegrafi og som overdrag i telefonteknikken. Disse var
imidlertid helt uskikket for dette øiemed. I den trådløse
telegrafi hadde man inntil da anvendt transformatorer som
forsterket særlig godt frekvenser omkr. 800, nemlig den
frekvens som mest benyttedes for de trådløse signaler;
men med en sådan transformator anvendt i en mottager
for kringkasting vil såvel de høiegsom lave frekvenser i
den musikk og tale som skal overføres gå tapt. Heller ikke
de i telefonteknikken anvendte transformatorer overførte
mere enn et meget begrenset frekvensområde. Her måtte
igjen en teoretisk utdypning til før man lærte å bygge
lavfrekvenstransformatorer av høi kvalitet. De synspunkter
som var kjent fra 50 perioders teknikken og telefonteknikken
strakk ikke til når det gjaldt å konstruere en transformator
der skulde overføre like godt alle frekvenser mellem 50 og
10 000, det frekvensbånd man nu regner med som nød
vendig for at gjengivelsen skal være helt naturtro. Man
å
fant ut at spredningen og viklingens egenkapasitet spillet
en ganske inngripende rolle og at transformatorene hadde
singulære egenskaper for bestemte frekvenser, transforma
torenes ,,resortansfrekvenser”. Radioteknikken har således
virket sterkt befruktende på den teoretiske utdypning av
den almindelige transformatorteori.
På lignende måte forholdt det sig med høittaleren. Her
overtok man først fra telefonteknikken den elektromagne
tiske telefon og forbedret noget dens akustikk ved å kom
binere den med en trakt, således som kjent fra grammo
fonen. Denne første form for heittalere har efterhånden
måttet vike plassen for fullkomnere elektriske systemer.
På den ene side har man forbedret det elektromagnetiske
system ved å benytte avbalanserte ankere (Western-Siemens)
og på den annen side har man for kostbarere høittalere gått
over til elektrodynamiske systemer, hvor en bevegelig spole
eller annen elektrisk leder, der befinner sig i et konstant
magnetisk felt gjennemstrømmes av de strømme der skal
omformes til lyd. De mest kjente høittalere der er bygget
efter dette prinsipp er Siemens ,Faltlautsprecher” og
,Blatthaller”, samt den amerikanske høittaler, der er
utviklet av Rice og Kellog og bærer disses navn, også
benevnt ~Coil””-høittaler. ;
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
