Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 37. 14. september 1928 - Norges tekniske høiskole, av Harald Pedersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NORGES TEKNISKE HØISKOLE
Jeg har den fornøielse å ønske Dem alle velkommen
til Høiskolens 19. immatrikuleringsfest. Jeg bringer Dem
Høiskolens takk, fordi De har vist oss den interesse at
De vil overvære mottagelsen av de nye studenter.
Før vi går over til dagens gjerning vil vi ved denne
leilighet minnes professor dr. Richard Birkeland som i
det forlgpne år er vandret bort. Han blev utnevnt til
professor ved Hgiskolens åpning
i 1910 og var knyttet til
oss inntil han i 1923 gikk over til Universitetet. I de 3
siste år av sin virksomhet her var han Hgiskolens rektor,
hvorunder han viste sig som en betydelig administrator.
For oss står jo hans billede mest levende som den for
treffelige kollega og utmerkede lærer han var. Det var
hans fag, matematikken, som gjorde hans navn kjent
også utenfor landets grenser. Vår høiskole har i ham
mistet en innflytelsesrik venn, landets videnskap et av
sine beste navn og den matematiske forskning en av
sine mest fremragende arbeidere. Vi vil minnes ham i
dyp taknemlighet for hvad han utrettet for oss.
Folk flest som ser denne skare av ungdom samlet
her for å begynne et langt og møisommelig studium,
er tilbøielig til å riste på hodet av bekymring over disse
unge menneskers utsikter. Det er blitt et slags dogme
hos oss i de siste år, at vår Høiskole bare er en sta
sjon — på veien til Amerika! Derfor møter man under
tiden uttrykk for liten velvilje overfor vår høieste tek
niske undervisningsanstalt. Det henger vel sammen med
den motløshet, som i de senere år har grepet så sterkt
om sig herhjemme.
: Ved en leilighet som denne kan det være på sin plass
å ofre nogen minutters eftertanke på disse forhold. La
oss nu først spørre: Innen hvilken virksomhet er kårene
rummeligere enn blandt arkitekter og ingeniører? Er
det ikke trangt overalt? Er ikke konkurransen skarp,
hvad man enn skal slå inn på? Lyder ikke de samme
klager fra alle virksomheter? — Og videre: Når var det
bedre blandt oss, bortset fra krigens store eventyr
periode? I normale tider har jo konkurransen alltid-vært
skarp også i vårt land. — Og så endelig: I hvilket euro
peisk land er stillingen vesentlig bedre enn i vårt, bedre
i sin almindelighet, og særlig bedre for ungdommien?
Tross alle klager over de hjemlige forhold, tror jeg at
det kan bli vanskelig å nevne naåvnet på det land.
Imidlertid betyr jo ikke dette at vi skal slå oss tilro
med tingene Som de er. Vanskelighetene er, akkurat nu,
store i alle land i det gamle Europa, og i mange andre
land også. Årsakene hertil skal jeg ikke komme inn’ på,
kun peke på en enkelt hos oss, nemlig at vi ikke nu
som før kan bli av med vårt befolkningsoverskluidd gjen
nem fri utvandring. Også utenfor Europa begynner det
å bli fullt av folk, og landene derute stenger for inn
vandring. Herav følger for oss som for vårt naboland,
og som forgvrig alle i den gamle verden, seregne pro
blemer. Vi må nemlig nu og i fremtiden skaffe plass
og virksomhet til vår stadig og raskt voksende befolk
ning innen landets egne grenser.
Spørres der så hvilke næringer der kan bli istand til
å opta størstedelen av vår stigende befolkning, da er
Rektor, professor, dr. Harald Pedersens tale ved immatrikuleringsfesten 1. september 1928.
svaret ikke tvilsomt. Det er ikke jordbruket eller nogen’
av de næringer som er forbundet med dette. Der er
gjort prisverdige forsøk i de senere år, men det ligger
i sakens natur, i vårt lands beskaffenhet og i våre kli
matiske ’forhold at våre evner her er meget begrenset.
I det siste halve århundre har da heller ikke vår jord
bruksbefolkning tiltatt nevneverdig i antall. Den million
mennesker som vårt land er gket med i de siste 50 år,
har måttet sgke sig levevei på andre områder; skogdrift,
fiskeri og handel står så nogenlunde i samme stilling
som jordbruket. Disse gamle næringers evne til ekspan
sjon er meget begrenset.
Det viser sig således at det er industrien som må
være den store tilflukt for den voksende befolkning.
Der kan sies meget som ikke er godt, om industrien.
Men ett er sikkert: Den har en overordentlig evne til å
skaffe livsmuligheter til de mange nye mennesker som
hvert år holderSitt inntog på arbeidets kampplass. ’
Og her er det Høiskolen inntar så betydningsfull
en
stilling i nasjonens liv. Store kretser i vårt land synes
ikke å vere opmerksom på dette. La oss derfor feste
opmerksomheten ved denne betydningsfulle omstendighet
at vår tekniske høiskole er noget langt mere enn en
almindelig utdannelsesanstalt for unge mennesker, som
det gjelder å skaffe gode poster. Vår høiskole er et
verksted for opbygningen av dette lands fremtid. Vårt
arbeide består i å skaffe nye livsmuligheter tilveie, sam
tidig med at- de gamle blir bedre utnyttet. De skarer
som nu i hundre år har reist fra oss over havet, kan
vi ikke få igjen. Men nu, når nye årlige skarer må bli
herhjemme er det vår plikt og vår store lokkende opgave
å skape virksomhet for dem, livsmuligheter for dem.
Og det gjgr vi ved i stort og smått å utvikle vår indu
stri. Dette er opgaven for de folk som får sin utdannelse
ved Norges tekniske hgiskole. Vi har lov til å si: Her
skal vi bygge Norges fremtid. Her skal vi bygge det
stgrre Norge — det vi trenger, det hele nasjonen lenges
efter, det ’som vi håper må komme, og som skal
komme. — Denne opgave er så stor og- har slik betyd
ning for land og folk at ingen institisjon i riket har
den større. |
Jeg har en særlig grunn til idag å fremheve Høi
skolens betydning for nasjonens liv og vårt folks frem
tid. Der truer oss nemlig en fare, som har gjort mange
av oss bekymret, dels på Høiskolens vegne, men enda
mere engstelig er vi blitt for de opgaver for hvis løsning
nasjonen har rett til å vente at vi skal arbeide. Det er
nemlig fremsatt krav om at de midler vi arbeider med
fremdeles skal reduseres betydelig, serlig vil man ha
vårt personale innskrenket. Det er da vel ikke meningen
å gjøre professorene til sine egne assistenter og gjøre
dem til opgaverettere og oplesere av gamle forelesnin
ger? Det er underlig at en sådan opfatning kan ha fått
slikt tak i fordomsfrie menn at den kan komme frem
som et alvorlig ment forslag i offentlige dokumenter.
Men det er dog skjedd i Sparekomitéens innstilling, som
blev fremlagt nu ivår. Her antydes der en sterk reduk-
366 TEKNISK UKEBLAD Nr. 37 - 1928
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
