Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 2. 11. januar 1929 - Torvsaken i nytt lys, av J. F. Gram - Våre ingeniørers arbeidsvilkår ute og hjemme, av J. Emjellem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Av generalsekretær J. Emjellem.
Sammentrengt referat av foredrag i N. I. F. Oslo avdeling 26. oktober 1928.
Med hensyn til ingeniørenes arbeidsvilkår så vet
kanskje de fleste unge ingeniører mere enn jeg, idet de
jo hver dag har delm kloss innpå livet. Det er jo så
at den føler skoen klemme, som har den på. Når jeg
allikevel vil tale litt om ingeniørenes vilkår, er det fordi
jeg daglig er i kontakt med våre unge medlemmer, både
med dem som er hjemme og dem solm er ute.
Hvis vi sammenligner forholdene for de unge inge
niører som de stillet sig for 20—30 år siden, og som
de stiller sig idag, kan man si at det var vanskelig å
få noget å gjøre både da og nu, men det er visse for
hold som har endret sig. Jeg vil da først få nevne at
behovet for fagutdannede ingeniører idag er ganske
anderledes stort enn det var den gang. Utyiklingen har
medført at ingeniørene har sysselsettelse i langt større
utstrekning og på mange flere områder nu. Dette gjel
der både det private bedriftsliv, staten og kommunenes
bedrifter og de tekniske administrasjoner. Jeg behøver
bare å nevne husbygningsolmrådet. Det falt Ingen inn
omkring hundreårskiftet at dette var et område som
ingeniørene hadde noget egentlig med. Det var arkitek
tenes, murernes og tømmermestrenes domene. Ander
ledes idag. I et hvilket som helst større bygg förekom
mer konstruksjoner i jern og jernbetong samt elektrisk
og sanitært utstyr, som betinger ingeniørens medvirken.
Jeg kan her også nevne ingeniørenes arbeide innen for
sikringsvesenet og bankvesenet, for å vise hvordan den
almindelige förståelse av teknikkens betydning stadig
brer sig.
Et annet forhold som markerer en betydelig forskjell
fra århundreskiftet til idag, er det langt lettere samkvem
mellem de utvandrede ingeniører og hjemmet. Når en
ung ingeniør tidligere utvandret, var han virkelig emi
grant. Han sa landet farvel, og det var meget sjelden
at en utvandret flyttet tilbake til Norge. Anderledes
idag. Når den unge ingeniør nu reiser ut, så betrakter
han sig ikke egentlig som emigrant. Han inener i de
aller fleste tilfelle at han vil komme tilbake om nogen
år, og det er også faktisk så at mange av de unge
utvandrede ingeniører er ute et par års tid og så kom
mer hjem for å se på forholdene og hilse på sine venner.
Får han noget som passer, så blir han hjemme. I mot
satt fall reiser han tilbake igjen for å se bedre tider an.
VÅRE INGENIØRERS ARBEIDSVILKÅR UTE OG HJEMME
Det er også i ingeniørenes forhold til den bedrift
hvor han ansettes en iøinefaLlende forskjell på før og nu.
Når en mann tidligere fikk arbeide i en bedrift, så var
han der og kunde soto regel gjøre regning på å bli der.
Når en ingeniør nu får ansettelse, enten det nu er ved
et anlegg, som konsulent eller entreprenør, også i offent
lige institusjonen, så heter det at han må være forberedt
på å gå på kortere varsel, og når arbeidet nærmer sig
sin avslutning, kommer opsigelsen prompte. Det er med
andre ord ikke på langt nær den sikkerhet for den unge
ingeniør til å kunne forbli i sitt arbeide som tidligere.
Ser vi nu på situasjonen idag for den unge ingeniør,
så vil jeg samle mitt inntrykk omtrent slik: Efter en
jevn og stor ledighet blandt unge ingeniører hjemme i
de siste 7—8 år, har vi hatt en meget betydelig bedring.
Den begynte å gjøre sig gjeldende allerede tidlig på
vinteren ifjor, og kulminerte ihøst i september måned.
De fag der særlig har vært etterspørsel i er maskin
faget, kjemifaget og bygningsingeniørfaget. Efter elek
troingeniører har det derimot vært — jeg kan næsten
si — en stadig synkende etterspørsel.
Ärsaken til bedringen i de nevnte fag skyldes natur
ligvis fremfor noget annet Norsk Hydros store nyanlegg
og hvad dermed henger sammen, men’ det skyldes heldig
vis dog ikke bare denne bedrift; det er utvilsomt også
andre faktorer som har spillet inn og hjulpet på forhol
dene. Jeg kan nevne treforedlings-industriens relativt
gode stilling, samt at flere av våre skibsbyggerier har
hatt adskillig arbeide. Der er imidlertid tegn til at
bedringen for denne gang er i avtagende. Ledigheten
har vært noget større i den aller siste’tid, og det er vel
å befrykte at nogen videre bedring ikke kan ventes før
utpå våren.
Hvad lønningene angår, kan de uten overdrivelse sies
at disse gjennemgående er lave, tildels Imeget lave. Nu
er jo det et forhold som også tidligere har gjort sig
gjeldende. Den unge ingeniør har alltid de første år
hatt forholdsvis lav lønn, hvad selvsagt henger sammen
med at denne tid på sett og vis blir å betrakte som en
fortsatt utdannelse. De lønninger som har vært betalt
i år til ingeniører uten eller med litt praksis,, har såvidt
jeg har kunnet bringe i erfaring, ligget omkring 250,
optil 300 kr. pr. måned og ned til 200. Ikke sjelden har
Der er på disse arbeider med skiftende metoder ofret
over 2 millioner pund sterling i eksperimental- og fabri
kasjonsomkostninger. Nu mener de interesserte at op
gaven er løst og har fremlagt den offentlig for «The fuel
conference» efter at den først har vært forsøkt i 7 måne
ders prøvedrift, som har vært kontrollert av den engelske
stats kontrollinstitusjon Fuel Research Board og flere
utenlandske studiekommisjoner. Dette langvarige og
iherdige arbeide er praktisk talt i sin helhet utført av
skandinaver. Opfinneren av Wetcarbonizing-metoden var
en svenske dr. Ekenberg, den mann, der stadig har holdt
arbeidet i live og motet oppe og den hele tid skaffet
midlene, er den svenskfødte direktør Testrup. Labora
toriets stab, den nu avdøde ingeniør Byberg og.ingeniør
Søderlund samt modellbyggerne brødrene Åslund, er alle
svenske og ingeniør Gram som har den største andel i
den senere utvikling av problemet, er norsk.
Når jeg iaften fremlegger saken her, vil jeg selvføl
gelig ikke pretendere å være torvspesialist, men det skjer
av den nærliggende grunn, at jeg siden 1923 har fulgt
dette arbeide i alle dets senere faser og ofte har hatt
leilighet til muntlig og skriftlig diskusjon ined de ufor
trødne menn, der har arbeidet den frem til en efter alt
å dømme heldig løsning.
Av ingeniør Thaulows innlegg vil referat bli inntatt
i næste nr. Red.
16 TEKNISK UKEBLAD Nr. 2 - 192»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
