Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Nr. 2. 11. januar 1929
- Våre ingeniørers arbeidsvilkår ute og hjemme, av J. Emjellem
- Biler og baner i lokaltrafikken, av Chr. F. Mathiesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Bilene går idag sin seiersgang over hele den civili
serte verden og har på mange måter fullstendig revo
lusjonert våre livsvilkår. Spesielet med henblikk på våre
offentlige kolmmunikasjoner kan man med sannhet bruke
uttrykket at bilomnibussen utfyller et lenge følt savn og
BILER OG BANER I LOKALTRAFIKKEN
Av Chr. F. Mathiesen, ingeniør m.n.i.f.
Foredrag holdt i N. I. F. Oslo avdeling 23. novbr. 1928.
den må derfor hilses med begeistring — først og fremst
av dem som steller med våre kommunikasjoner og har
følt hvor skoen trykker.
At der også har blandet sig en del mislyd i velkoimst
hilsenen måtte man vente, det følger med enhver over-
det vært gitt timebetaling med adgang til å arbeide så
lenge man ønsket. Timebetalingen har da dreiet sig om
to kroner pr. time, og fortjenesten blitt omkring 4—500
kr. pr. måned.
’ Seiv om det i år har vært langt bedre forhold for
de unge ingeniører enn i den siste tid, så har vi dog
hatt adskillig ledighet, særlig da sota nevnt blandt byg
ningsingeniørene og elektroingeniøren For tiden antar
jeg at vi kan regne med at vi innen disse fag har ca.
00 ledige ingeniører. Endel av dem er dog ikke helt
ledige. Blandt maskiningeniører har ledigheten vært
sterkt synkene; idag er det vel neppe over 10, som er
helt ledige. For kjemiingeniørenes vedkommende kjen
ner jeg idag bare to somi er ledige. Jeg vil også i denne
forbindelse nevne at bedringen i år tydelig har gitt sig
tilkjenne gjennem regnskapene for vår förenings arbeids
ledighetskasse. Mens utbetalingene i de siste år gjen
nemgående har dreiet sig om 8—10000 kr. pr. kvartal,
har utbetalingene i 1928 vært gjennemgående 4—5000 kr.
pr. kvartal.
*
Som det vil være bekjent har en stor del av de
ingeniører som er uteksaminert fra Norges tekniske høi
skole, siden 1920 utvandret, storparten til De forente
stater. I dette land har jo forholdene °i disse år vært
meget gode, og praktisk talt alle de av våre folk som
er reist til U. S. A., har gjort det bra. Lønningene pleier
å begynne med noget slikt som 80—100 dollar pr. måned,
økende snart til 140—150, senere i nogenlunde jevnt
tempo. Dette er lønninger som berettiger oprettelse av
bankkonto, hvad det jo er en stor sjeldenhet med norske
ingeniør-lønninger for tiden. — Hvad vilkårene forøvrig
i U. S. A. angår, så er dette et overmåte interessant
kapitel. Det viser sig at til tross fo’r at våre folk tjener
såpass bra at de kan legge sig op penger, og at de
arbeider midt oppe i den mest moderne teknikk, ofte
med de største og betydeligste opgaver, så har de van
skelig for å finne sig til rette. Det er noget ved selve
tilværelsen således som den former sig i statene, som
gjør at de føler sig frémmed, og har vanskelig for å
glede sig fullt ut ved sitt arbeide og ved tilværelsen.
Jeg tror det ofte ligger i den rent materialistiske tenke
måte, og dette at dollaren ikke bare er arbeidsresultatet,
men at den formelig blir målet for tilværelsen.
Jeg nevnte tidligere at samkvemmet mellem de ut
vandrede ingeniører og hjemmet nu er ganske ander
ledes intimt enn før. Dette gjelder naturligvis i første
rekke de norske ingeniører i U. S. A. Takket være den
tidligere olmtalte bankkonto vil våre folk derover for
holdsvis lett kunne ta en tripp over til Norge. Nogen
har fått arbeide, andre er reist tilbake igjen, men det
morsomme er at de seiv ikke var så skuffet over å
returnere. De fant at de hadde hatt glede av turen
allikevel.
De andre land hvortil våre folk nu i almindelighet
utvandrer er Argentina, Brasilia, Canada, Chile og
Peru. Det mest bemerkelsesverdige tør være at utvan
dringen til Brasilia, sota før var meget liten, har øket
betydelig, og det er gledelig å konstatere at alle de av
våre folk dernede som jeg kjenner til, har gjort det
ganske bra. Også til Canada og Britisk Columbia har
det utvandret en hel del i de senere år, vesentlig elek
troingeniører og bygningsingeniører. I den kanadiske
treforedlingsindustri er det allerede fra gammel tid en
stor stab av norske ingeniører. Lønningene er ikke så
høie som i U. S. A., heldigvis heller ikke leveomkostnin
gene. Efter at hollandsk Ostindia, Congo og en stor
del av de britiske dominions mere eller mindre har vært
stengt for utlendinger, har den norske kontingent til
disse land også vært minimal. Enkelte har dog funnet
veien også til disse land.
De land som vi i N. I. F.s engagementskontor særlig
tar sikte på å få innpass i, og som jeg tror har store
muligheter, er Persia, Kina og Russland. Hvad Persia
angår har vi der vært i kontakt med myndighetene gjen
nem vårt utenriksdepartement. Det er imidlertid et langt
lerret å bleke, og når vi kan komme over til virkelig
stillings-formidling, vet jeg ikke enda. Utvandringen til
Kina og Russland hører jo fremtiden til. De konferanser
jeg har hat med sovjets representanter i Norge, viser
at det ikke for tiden er muligheter for norske ingeniører
derborte, men med de særlig vennskapelige förbindelser
mellem Russland og Norge skulde man vel vente at vi
skulde ha chanser derborte også når bedriftslivet bedrer
sig-
Skal jeg resymere mine betraktninger over de unge
ingeniørers vilkår idag vil jeg si: — De er idag bedre
enn på de siste 7—8 år, omenn vilkårene enda langt fra
er gode. Men takket være de bedre samferdselsmidler
og det intime samkvem mellem landene, er verden idag
i høiere grad enn før ingeniørenes felt. Det er naturlig
vis mange av de unge som med bitterhet føler vanske
ligheten ved å bryte sig en bane i disse vanskelige tider,
men jeg vil be dem ikke glemme at det ikke bare er
av det onde å begynne å arbeide i nedgangstider. De
vil sikkerlig en gang sanne, hvad de norske ingeniører
før har erfart, at deres hårde kamp for tilværelsen, ofte
i konkurranse med ingeniører fra alle verdens land, har
en förunderlig evne til å lokke frem de beste egenskaper
hos dem, til å stålsette viljen til å utvikle menn, — de
menn som evner å bringe teknikken fremover, og som
gjør vår stand og vårt land ære.
11. januar 1929 TEKNISK UKEBLAD 17
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Fri Jan 24 23:01:06 2025
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/tekuke/1929/0029.html
