Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 13. 29. mars 1929 - Om margarinfremstilling, av Aage W. Owe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
den melk man mottar til oparbeidelse er førsteklasses,
spesielt i bakteriologisk henseende. Dette opnår man ved
regelmessig kontroll hos leverandørene, og ved særskilt
undersøkelse av hvert eneste spann melk før den taes i
arbeide i fabrikken.
Der trenges også en hel rekke tilsetningsstoffer, som
nok er underordnet i mengde, men som er helt nødvendig
for et -godt resultat. Det eldste av disse tilsetningsstoffer
er saltet, som brukes for å gi margarinen en friskere
smak og for å øke dens holdbarhet. Andre konserverings
midler enn salt er i Norge forbudt ved lov, tiltross for
at de fleste andre land har funnet det hensiktsmessigst
ikke å ha nogen slik bestemmelse. Både :i Sverige og i
Tyskland brukes f. eks. bensoesyre, noget som for disse
lands margarimndustri selvfølgelig betyr en lettelse.
Av andre tilsetninger har vi de stoffer som skal til
for å gjøre imargarinen egnet til stekning. Allerede den
melk man bruker i margarinen virker noget i den retning,
men ikke nok. Adskillig bedre blev det da man lærte
sig til å anvende egg, vesentlig i form av eggepulver.
Men heller ikke dette er nogen ideel løsning, bl. a. av
den grunn at det er meget vanskelig å skaffe eggepulver,
som er tilstrekkelig sanitært behandlet på produksjons
stedet. I de senere år har det imidlertid lykkes å finne
nye stoffer som i høi grad bibringer margarinen de egen
skaper den før manglet Imed hensyn til stekeevne. Det
virksomme prinsipp i de fleste av stoffene, er lesitin,
vesentlig av vegetabilsk oprinnelse.
Videre har vi av tilsetninger de vegetabilske farve
stoffer som anvendes for å gi margarinen den rette farve.
I Norge er det tillatt å farve som man vil, når bare far
ven er ugiftig. I andre land har det derimot lykkes land
brukets folk å få gjennem lovbestemmelser med hensyn
til farven, solm tar sikte på å legge margarinindustrien
vanskeligheter iveien. I Danmark var det like til for tre
år siden forbudt å farve margarinen sterkere enn til en
bestemt, meget svak, gul nyanse. I De forente stater ei
det fremdeles en ekstraskatt på 10 cent pr. pund for far
vet margarin, og i en rekke mindre land oprettholdes
den dag i dag absolutt farveforbud. Den mest inngri
pende foranstaltning var dog en som i sin tid blev fore-
•>, c «
<. cv’ c,c fVti
; f4Mi W .2q
; <«A < < 1 • t - sa l-Mz- *
•/’[/< "R c c 4/<r x 4- - f
•<‘ 1 K s- if < i t ‘ C •>’ €’ ? I f **’ ‘4 ,\ ’
. .’ A’-’rc <"-’ V. 4.AC
? >
Fig. 1.
slått i den tyske riksdag, nemlig at all margarin skulde
farves blå. Forslaget blev med hell bekjempet av en
industrimann,som hevdet at om det på denne måte
skulde gjøres forskjell på smør og margarin, var det et
billig forlangende at agrarene blev tilpliktet å gjøre en
tilsvarende forskjell på nysilet og skummet melk. Han
vilde foreslå at det blev påbudt at all skummet melk
skulde farves bayerølbrun, en farve som dog måtte vekke
behageligere assosiasjoner enn den blå farve man vilde
ha på margarinen. Denne måte å ta sakene på hadde
heldigvis den ønskede virkning.
Av tilsetningsstoffer har vi så tilslutt vitaminprepa
ratene. Jeg skal nedenfor komlmie nærmere tilbake til
disse overordentlig viktige stoffer. I imellemtiden skal vi
gå videre med selve marganinfremstillingen.
Margarinen består altså av fett, melk og tilsetninger.
Det som fabrikasjonen går ut på, er da kort og godt å
blande disse råstoffer sammen på den rette måte. Denne
blanding skal imidlertid være av en ganske særlig art.
Skjærer vi et stykke ’margarin over, ser vi ikke noget til
de enkelte bestanddeler, bortset fra enkelte vannperler
som er der, og som man vil skal være der, fordi også
natursmørret er slik. Men resten av melken ser vi ikke
noget til. Tar vi derimot mikroskopet til hjelp, får vi
straks klarhet over forholdene (se fig. 1). Det vi ser her,
er omtrent et milliontedels gram margarin, som er presset
mellem to glass, og derefter fotografert under mikrosko
pet ved vel 1000 ganges forstørrelse. Hvad vi nu ser,
er ikke annet enn utallige, uhyre små melkedråper, som
ligger fordelt i fettmassen. Tilsetningsstoffene ser vi ikke
noget til. De er dels opløst i fettet eller melken, dels
fordelt på grenseflaten mellem fett og melk. Den måle
stokk som samtidig er fotografert inn på platen, har en
delestreks avstand av bare et par tusendels millimeter.
Vi kan da av billedet se at hovedmengden av melke
dråpene har en diameter av ca. tre tusendels millimeter.
Et inntrykk av hvor små dråpene er, får vi hv.is vi regner
ut hvor mange slike det finnes i 1 kg margarin. Selvom
margarinen inneholder bare 12—14 % melk, blir det
allikevel omtrent titusen milliarder dråper på hvert kg.
Somi vi ser av dette, er margarinen rett og slett hvad
vi forstår ved en fast emulsjon, hvor fettet er dispersjons
midlet og melken den disperse fase. Den samlede grense
flate mellem melken i 1 kg margarin beløper sig til ikke
mindre enn 300 m2. Vi forstår av det anførte at selve
saimmenblandingen av fettet og melken utgjør et over
ordentlig viktig ledd i fabrikasjonsprosessen. Men før
denne sammenblanding kan finne sted, må både fettet og
melken undergå visse forberedende behandlinger.
For fettets vedkommende består förbehandlingen gan
ske enkelt deni at de faste fettstoffer blir smeltet, hvor
efter alle de fettstoffer som skal inngå i vedkommende
margarinmerke, blir blandet salmmen i det rette forhold
ved veining eller utmåling. Samtidig tempereres blan
dingen til en ganske bestemt temperatur. — Smeltningen
og tempereringen foregår i ganske enkle, dobbeltveggede
jernkarr med vann- og damptilledning i kappen. Det
indre karr er enten fortinnet eller det består av alumi
nium. Ofte er smeltekarrene også forsynt med røreverk. —
Disse dobbeltveggede karr kalles i margarinfabrikkene
«mørjer» eller av de eldre arbeidere undertiden «bein
mørjer». Denne noget mystiske betegnelse er en for
norskning av det franske ord for vannbad «bain-marie»,
126 TEKNISK UKEBLAD Nr. 13 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
