Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 14. 5. april 1929 - Elektrisk energi av kull eller vann, av Ragnar Blomvik - „Betong“, av J. E. Orvin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
damp, foruten kraft. Eller for anlegg som Norsk Hydros
nye, hvor det er et stort behov for inndampningsvarme.
Eller endelig i forbindelse med større byers behov for
varme i husene, slik som det er tenkt ordnet efter direk
tør Ingerøes og ingeniør Weihes plan for en varmecentral
for Oslo.
Den påtenkte varmecentral for Oslo er dels også
ment å skulle være god reserve for Oslos kraftforsyning.
Det er beregnet at tilfredsstillelsen av Oslo bys totale
värmebehov om vinteren representerer så store damp
mengder at de kan bære et «overskudd» av kraft som
motsvarer kapaciteten av de vannkraftanlegg som Oslo
kommune disponerer. Og her treffer det så beleiliig at
värmebehovet inntreffer samtidig med behovet for kraft
reserve. Nemlig om vinteren da det er koldt og vann
føringen i elvene synker ned til Imiinimum. I et slikt til
felle blir det ikke tale om konkurranse mellem de to
slags kraftkilder. Tvertom. Det kan etableres et meget
fornuftig samarbeide. Initiativet burde endog være kom
munens, elektrisitetsverkets.
Kullkraftens konkurranseevne er altså betinget av et
stort, forholdsvis lokalt begrenset varme-behov. Det er
så begrenset at det i virke,ligheten ikke kan bli tale om
konkurranse. Tvertom. Ofte en velkommen reserve. Og
av denne siste grunn, og av imaterialøkonomiske grunner,
bør man måskje i alle tilfelle hvor värmebehovet og det
korresponderende kraftbehov er stort nok, nettop oprette
kombinerte varme-kraft-centraler. Materialøkonomisk
fordi det gir en god, næsten fullstendig utnyttelse av
kullenergien.
Det er viktig at man under den fremtidige diskusjon
om vår vannkraft er opmerksom på det riktige forhold
mellem denne og kullkraft. Vannkraften har den lengste
frémtid. Næsten alt nødvendig maskineri kan fremstilles
her hjemme. Ja, er vi ikke tildels føregangsmenn her?
Det er ønskelig at det aller første skritt blir en under
søkelse av den allerede utbyggede vannkraft og dens
utnyttelsesgrad. Det er grunn til å tro at ved å etablere
et samarbeide for samkjøring og standardisering, ved å
oprette et felles salgsinstitutt for salg av kraft, vil man
bli istand til å tilfredsstille en stor del av den etterspørsel
efter kraft som kommer tilsyne i nye konsesjonsandra
gender. Når det som allerede er utbygget er fullt ut
nyttet kommer tiden til nye utbygninger.
Kraftproduksjonen og kraftsalget må rasjonaliseres.
Og det kan da endog bli tale olm at vannkraftprodu
sentene seiv opretter reservestasjoner for kullkraft om
vinteren i form av kombinerte varme-kraftanlegg i for
bindelse med de store byer og større industricentra. Det
hender jo at be;driftenei må stanse p. g. a. vannmangel.
Til gjengjeld föreligger store opgaver i forbindelse
med en bedre utnyttelse av vår allerede utbyggede vann
kraft. For eksempel ved elektrisering av våre jernbaner.
Her sløses det med kull som vilde få en meget bedre og
fornuftigere anvendelse i reserve varme-kraftcentraler. I
denne forbindelse er det fnistende og feste oplmerksom
heten ved de store interesser som av egenhensyn vil
motsette sig f. eks. elektriseringen av våre jernbaner.
Kulleverandører, kullimportører, masser av mennesker
som lever av vår kullimport. Arbeidere og andre. Kom
binerte varme-kraft-centraler for reserve eliminerer del
vis årsaken til denne motstand.
«BETONG»
I anledning min anmeldeilse av det svenske tidsskrift
«Betong» er ingeniør Grpner i «Teknisk ukeblad» nr. 12
bl. a. kommet inn på vårt eget arbeide med betongforsk
ning samt de vanskeligheter, vi har møtt i våre bestre
belser med å få startet en betongforening med eget
meddelelsesblad.
Når jeg ikke berørte disse punkter mere utførlig, så
var det fordi (min nevnte artikkel kun var en anmeldelse
av det svenske tidsskrift. Selvfølgelig er jeg opmerksom
på, at flere av våre betongspesialister blandt ingeniørene
på forhånd kjente «Betong». Min anmeldelse var derfor
ikke rettet til disse men til de 4000 andre læsere av T. U.,
hvorav manges virke er knyttet til betong.
Angående penger for en betongforening med blad, så
tror jeg neppe det vil være uoverkommelig å skaffe disse,
om saken, gripes riktig an. Under konferanse med T. U.s
redaktør har jeg bragt på det rene, at selve bladet vil
kunne bæres av et rilmelig antall faste annonser. Og
at disse lett vil kunne skaffes blandt de større entrepre
nører, som er interessert i en sund utvikling av vår be
tongteknikk samt av andre firlmaer innenfor bygnings
branchen anser jeg hevet over tvil. Jeg er videre av et
enkelt firma stillet i utsikt et årlig bidrag på ca. kr. 2000
til en betongforening, og jeg håper også, at enkelte av
våre største entreprenørfirmaer viil støtte saken med bi
drag, om det skulde bli nødvendig. Man må også allerede
fra starten kunne gjøre regning på ca. kr. 1000 pr. år
som kontingent fra medlemmene.
Med hensyn på organisasjonen, så vilde jo denne
neppe by på vanskeligheter, om föreningen kunde startes
som N. I. F., betongingeniørenes avdeling. N. I. F. har
avdelinger for bergingeniører, fløtningsingeniører, jern
baneingeniører, veiingeniører, autolmobilingeniører og
ingeniører tilknyttet salpeterindustrien. Og det er nær
mest rart, at vi ikke forlengst har en avdeling for betong
og jernbetong.
Man kan si, at betongingeniørene hører hjemme i
bygningsgruppene. Det er godt og vel. Men skal man
ta sikte på en spesialforening for betong og jernbetong
med eget meddelelsesblad, så passer ikke denne kom
binasjon.
Vanskeligheten med å arrangere en betongforening
som avdeling av N. I. F. ligger nærmest deri, at N. I. F.
som eksklusiv förening kun kan opta ingeniører som
medlemmer. Enten måtte man da gjøre en undtagelse
heri for betongavdelingen eller man måtte utelukke en
rekke interesserte, hvis virke alltid har vært knyttet til
betong. Begge disse løsninger er imidlertid meget uhel
dige. Muligens må’ derfor betongforeningen være uav
hengig av N. I. F. Det vilde derfor antagelig være riktig
å sammenkalle et fellesmøte mellem interesserte .inge
niører, entreprenører og murmestre salmt representanter
for vår cementindustri for å få forholdet klarnet.
Angående betongkomitéens arbeide, så er jeg selv
følgelig ikke fremmed for dette. Men komitéen erstatter
ikke en förening. Og publikasjoner fra föreningen ser
man ikke stort til. Men disse vil uten tv.il siden komme
til å danne det verdifulleste stoff i det fremtidige norske
tidsskrift for betong.
J. E. Orvin.
M.N. l.F.
5. april 1929 TEKNISK U K E BL A D 133
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
