Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 14. 5. april 1929 - Om margarinfremstilling, av Aage W. Owe (avsl.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
OM MARGARINFREMSTILLING
Av Aage W. Owe, kjemiing. m.n.i.f.
Sammentrengt referat av foredrag i N. I. F.
Oslo avdeling den 19. okt. 1928.
(Avslutning fra nr. 13, side 127.)
Det var Storch og Weigmann som i 1890 uavhengig
av hinannen først foreslog å anvende renkulturer av
melkesyrebakterier, for derved å frembringe den samme
aroma i margarinen som man har i smør som er kjernet
av sur fløte. I lang tid anvendte man utelukkende melke
syreproduserende bakterier av typen streptococcus lactis
og streptococcus cremoris. I den senere tid har man
nedlagt et stort arbeide på dette område, og har tatt i
bruk en hel rekke andre arter, fra sterkt syreprodu
serende stavbakterier til ikke syredannende termofile
aromabakterier. Man har herved opnådd betydelige
fremskritt med hensyn til margarinens kvalitet.
Behandlingen av melken med renkulturene finner sted
enten i lange batterier av ganske små kar eller i et
mindre antall større kar. I disse syrningskar behandles
melken med de spesielle renkulturer ved ganske bestemte
temperaturer, inntil den kjemiske og bakteriologiske kon
troll viser at melken har fått de ønskede egenskaper.
Den blir derefter avkjølet til nogen få grader og er der
med ferdig til å pumpes til kjerneavdelingen. Her møter
melken den ferdigbilandede, tempererte fettsats, og her
foregår nu sammenblandingen (emulgeringen) av fettet
og melken.
Til dette bruk anvender man ennu ved de fleste
fabrikker de såkalte margarinkjerner. Disse er ovale kar
med dobbelte vegger. I mellemrummet miellem veggene
kan der tilledes vann og damp. Den viktigste del av
apparatet er det dobbelte røreverk, som fremgår av fig. 4.
Ved hjelp av dette kan man gi massen en kraftig om
røring. Kjernene finnes i størrelser på optil et par tonns
kapasitet. Til disse kjerner pumpes eller graviterer nu
det smeltede fett og melken, og ved å dirigere påfyll
ningen av bestanddelene, temperaturen og tiden på hen-
siktsmessig måte, kan man med dette enkle apparat opnå
en så fin fordeling av bestanddeler som det fremgikk av
fig- 1-
Den findeling, dispergering, av partiklene man kan
opnå i en margarinkjerne har sine grenser. Man har
derfor forsøkt å konstruere maskiner som gir bedre
emulsjon, helst i forbindelse (med en kontinuerlig ar
beidsmåte. Den eldste type av disse er den såkalte
homogeniseringsmaskin, som også finner anvendelse til
findeling av fettkulene i melk og fløte. Prinsippet i disse
apparater er det, at blandingen ved hjelp av flertrinnede
pumper ved et trykk av flere hundre atmosfærer bringes
til å passere mellem to tett sammenpressede flater, hvor
av den ene er faststående mens den annen oftest roterer.
Rotasjonen kan enten frembringes ved drift fra en aksel,
eller kun ved at blandingen seiv ved passasjen setter
den bevegelige del i rotasjon. Da de to flater presses
mot hinannen med meget stort trykk, skjer der en vidt
gående findeling av de dispergerte partikler under pas
sasjen. — I de senere år er det fremstått en lang rekke
emulsjonsmaskiner, som vi dog ikke skal gå nærmere
inn på.
Efter emulgeringen befinner blandingen sig i flytende
tilstand, og skal nu ved avkjøling bli til fast ’margarin.
Denne avkjøling må skje så hurtig som mulig, da der
ellers vil dannes lange fettkrystallnåler, som vilde gi
massen en helt umulig konsistens. Den eldste fremgangs
måte hertil er den såkalte Dusj-metode eller vannkrystal
liseringen, som ennu er i bruk ved de fleste norske
fabrikker. Den flytende emulsjon tappes fra kjernen ut
i en trerenne, og møtes her av en dusj av isvann, eller
avkjølet ferskvann, som bare holder et par varmegrader.
Emulsjonen stivner herved plutselig til små, uregelmes
sige klumper, som sammen med vannet opsamles i tre
vogner eller i større jernkar, under tiden i fliseforede
siloer, hvor vannet renner åv gjennem en silanordning.
Den annen og nyere metode kalles trommelkrystallise
ring. Den består deri at emu/sjonen i et lag av et par
tiendedels millimeters tykkelse fordeles på overflaten av
en roterende trommel, som kjøles innvendig fra med
cirkulerende fryseveske. Emulsjonen stivner her i løpet
av en brøkdel av et sekund, og skrapes under trommelens
rotasjon av !mied en stillestående kniv. Fig. 5 viser dan
sken Schous dobbelttrommel, som fremkom i 1907.
Emulsjonen påfylles her i den renne som dannes mel
lem de to tromler, og skikttykkelsen reguleres ved av
standen mellem tromlene. Den stivnede emulsjon blev
avskrapet av kniven efter en halv omdreining av trom
melen. Systemet har den feil at bare halvdelen av
trommélflaten kan utnyttes, da kniven ikke kan anbrin
ges høiere enn rett ut for akslene. Derved nedsettes
kapasiteten og kuldetapet økes. — Dette blev undgått
UJ -y uf j
ÆiiterU;,
rr itr i ur TO
\ ~B-1 |v[ . /
m i *.
tli t-rj
Mfii::zsdg:::
Fig. 4.
*Z*”X \\i
vC ( J@y) Hy (J®L) ||A\
Fig. 5.
5. april 1929 TEKNISK UKEBLAD 15Ö
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
