Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 15. 12. april 1929 - Reguleringsskjønnene for Bergsdalsvassdraget og Torfinno, av Magne Schjødt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kanskje umulig å få høiet hjem. Det blev fremholdt at
de andre støler måtte gjøre som Grønestad: bygge løer
i Rasborna og ro høiet til disse om høsten. Dessuten vil
tørrlegningen av gyteplasser virke uheldig på fiskebestanden
og det er et spørsmål om turistene vil like sig så godt når
fisket blir dårligere og en stor del av sjøbunnen til sine
tider tørrlagt. — Hevningen av vannet bevirker over
svømmelse av nogen små arealer og fører til at vannet
går op i en del hus og naust, således at disse må heves eller
flyttes.
Opsitterne i Bergsdalen og ved Dale var ikke stevnet
av den grunn at kraftselskapet mente sig å ha erhvervet
kontraktsmessig rett til regulering overfor dem. Spørs
målet om erstatning til disse opsittere for regulering av
Bergsdalsvassdraget blev tatt op under Torfinnoskjønnet.
Den største skade i Bergsdalen er at elveisen ikke blir
kjørbar.
Skjønnsforiitsetninger.
Kraftselskapet forlangte skjønn efter to alternativer.
1. For tiden inntil den projekterte tapnings-tunnel for
17,5 m senkning blev anlagt. II. For tiden efter anlegg
av tunnelen. — Inntil den store tunnel blev ferdig forut
sattes tapning å skje gjennem en tunnel for 4 m senkning,
som var anlagt i 1927 efter særskilt overenskomst med
alle opsittere rundt Hamlagrøvatnet.
De innstevnte protesterte mot det første alternativ og
fikk medhold av retten, som i sin kjennelse anfører:
«Efter hvad der for skjønnet er oplyst har ekspro
prianten ikke søkt om eller fått tillåtelse til regulering
av Hamlagrøvatnet under nogen annen forutsetning enn
for 17,5 m senkning av vannet. Under disse omstendig
heter antar retten at eksproprianten ikke er berettiget til
for en ubestemt lengere årrekke å begjære takster på
grunnlag av en senkning bare til 4 m med den følge at
betaling for skade inntil videre bare skulde ydes for en
sådan mindre regulering.»
De innstevnte påstod at skade ved ras skulde holdes
utenfor skjønnet, da skaden ikke lot sig vurdere på for
hånd, og fikk medhold av skjønnsretten, som i sitt skjønn
bestemte:
«at grunneierne efter forløpet av 5 år efter iverksettelsen
av den allerede foretatte senkningsregulering på 4 m og
likeledes 5 år efter at den projekterte senkning til 17,5 m
er iverksatt kan kreve ekspropriasjonsskjønn holdt til
bestemmelse av skade ved ras som følge av senknings
regulering av vannet»
Det var adskillig diskusjon om hvilke arbeider til fordel
for grunneierne eksproprianten skulde utføre for å mot
virke ulempene. I konsesjonsbetingelsene var ikke pålagt
annet enn plikt til å bygge kjørebro ved osen. Fra grunn
eierne blev det med tilslutning av den sakkyndige ingeniør
Kvamme, krevd at eksproprianten skulde bygge to veier,
en i Rasborna og en i Hamlagrøosen, begge i forbindelse
med nye bryggeanlegg, beregnet på å kunne brukes på en
hvilken som helst vannstand. Opsitterne på Hodnaberg
forlangte at veien i Rasborna skulde føres helt frem til
Hodnaberg, ellers vilde de som eiere av grunnen protestere
mot at det blev ekspropriert til vei i det hele. De begrunnet
sin protest juridisk med at veianlegget i Rasborna ikke
var nødvendig av hensyn til reguleringen, men at den
eneste hensikt med det var å minske ulempene for opsitterne
rundt vatnet så erstatningen blev mindre, — og til slikt
formål eksisterte ikke ekspropriasjonsrett.
Heri hadde de protesterende rett. Kraftselskapet kunde
ikke under denne forretning i medhold av reguleringsloven
ekspropriere til veien når det blev protestert. En annen
sak er, at det selvfølgelig ikke vilde være umulig å finne
en lovlig form under en annen forretning med benyttelse
av veivesenets eller de andre stølseieres ekspropriasjonsrett
efter veiloven. Kraftselskapet og Voss herred vilde dessuten
muligens kunde ekspropriere grunn til veien ved skjønnet
for Torfinnoreguleringen, for de vilde seiv ha bruk for
den A når arbeidene med overføringen skulde ta til. For
Bergsdalsvassdragets regulering var den derimot unød
vendig.
Skjønnsretten uttalte sig ikke om protesten fra opsitterne
på Hodnaberg, men forutsatte at kraftselskapet efter
overenskomst med eller bestemmelse av veivesenet i Horda
land, ordnet vei og landingsforhold på tilfredsstillende
måte. Så fikk det bli ekspropriantens sak å finne en utvei
til å komme i besiddelse av grunnen. -— Rent juridisk vilde
kraftselskapet kunne nekte å utføre noget veianlegg, som
lå utenfor konsesjonen. Det kunde ha forlangt skjønn
under den forutsetning at det blev grunneierens egen sak
å bygge nødvendige veier, likesom også grunneierne kunde
forlange skjønn under den forutsetning. Erstatningen vilde
da selvsagt blitt større, men en slik ordning er upraktisk
når det ikke bare er en enkelt, men mange grunneiere som
er interessert i samme vei. Får de erstatning er det ikke
sikkert at alle vil være med på å bygge veien.
Det var megen prosedyre om hvordan kraftselskapet
kom til å utnytte sin reguleringsrett, om man ofte vilde
risikere hel nedtapning o. s. v. Nogen uttalelse av skjønnet
om hvad det her gikk ut fra, blev ikke uttrykkelig forlangt
og ikke gitt.
Tvistigheter mellem de innstevnte innbyrdes.
Mellem stølene på Hardangersiden var det et par grense
tvister. Mest betydning hadde en tvist mellem Blåkoll
og Sør-Hamlagrø, om hvorvidt Blåkoll i det hele hadde
eiendomsrett ved Hamlagrøvatn. Nogen avgjørelse av
tvisten blev ikke forlangt. Takst blev gitt for det tilfelle
Blåkoll hadde rett, men ikke for det motsatte tilfelle, idet,
underskjønnet muligens regnet med at erstatningen til
Sør-Hamlagrø blev den samme hvordan grensen enn gikk.
Blåkoll derimot vilde ikke i det hele ha noget juridisk
begrunnet’ erstatsningskrav hvis stølen ikke eide grunn ved
Hamlagrøvatnet. Nogen trafikk der, hadde stølen nu ikke.
Mellem opsitterne på Sør-Hamlagrø og Mikkel Rykken,
var det tvist om gyldigheten av en kontrakt av 22. sep
tember 1907, hvorved han på spekulasjon hadde avkjøpt
de fleste av opsitterne retten til en betydelig større opdem
ning, men en mindre senkning enn den det nu var tale om.
Heller ikke her blev nogen avgjørelse forlangt. Verdien
av kontrakten blev satt til 30 % av den erstatning som
blev tilkjent de bruk hvis eiere hadde solgt sine rettigheter
ved kontrakten. Denne takst svarte ikke på langt nær
til hvad Mikkel Rykken måtte betale hvis han vilde gjøre
kontrakten gjeldende. Han hadde hittil ikke betalt noget,
idet forfallsdag ikke skulde komme før det blev regulering.
Erstatningskrav som eksproprianten ikke vilde
anerkjenne.
a) Grønestad og Lien hadde ved kontrakt leiet bort
sine reguleringsrettigheter ved Hamlagrøosen for 80 år,
fra 1897. Betalingen var 500 kr. pr. år. Skade på jord
12. april 1929 TEKNISK UKEBLAD 151
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
